Doddo: «Jeg må innrømme at jeg gikk lei av Brann i høst»

Doddo likte det han så mot Viking.

Eduardo Andersen, også kjent som Doddo, blogger om Brann.  Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

fotball

Jeg må innrømme at jeg gikk lei av Brann i høst. Det ble for mange tap, og fotballen de spilte ble for kjedelig.

Jeg gjespet meg gjennom de siste kampene av sesongen, og så senket vintermørket seg over hodet mitt. Men på et blunk, nærmere bestemt etter to omganger i Vestlandshallen, er jeg løftet ut av Brann-depresjonen.

Jeg ser lyset, jeg er ser at det er håp, jeg ser at årets Brann-lag kan bli underholdende og gode. De kan bli veldig gode.

Noen vil sikkert påpeke at Viking ikke ytte Brann særlig motstand, og det har de delvis rett i.

Viking var tamme og passive. Til tross for at de (på mystisk vis) klarte å score to ganger mot Brann, oste det Obos-liga av dem.

Brann slo Viking 3–2 i Vestlandshallen.  Foto: Tor Høvik

Svake motstandere har Brann imidlertid møtt mange ganger på denne tiden av året, uten at de har klart å imponere av den grunn. For eksempel møtte de et nesten like svakt Viking-lag til treningsdyst i 2017, og da tapte Brann.

Brann var mange ganger bedre enn Viking.

I motsetning til tidligere LAN-år var ikke Branns suksessoppskrift i hovedsak basert på spillestil, men på enkelt spilleres kvaliteter.

I år Brann har Brann en bukett med drivende dyktige spillere. En av dem er fra Bergen, og han heter Fredrik Haugen. Han har alt i alt vært Branns beste spiller denne vinteren, både på trening og i kamp.

Jeg har lenge lurt på hvordan Brann skulle klare seg uten ham, og jeg har lenge lurt på hvorfor Brann ikke har strekt seg lenger for å beholde ham. Nå har noen tatt til vettet og tilbudt han en kontrakt som avspeiler betydning han har i Brann. Da var ikke Haugen vanskelig å be.

Nå har Brann-supportere som drømmer om medalje, lov til å juble.

Det er så mye positivt å ta med seg etter kampen mot Viking at jeg knapt nok vet hvor jeg skal starte.

Ta for eksempel det første målet, det var en studie i presisjon, følsomhet og samhandling.

Ordagic, Haugen og Skålevik trengte knapt å se på hverandre. De visste akkurat hvor de hadde hverandre, og vips så var det 1–0 til Brann.

Branns nye spillere var delaktige og de løftet spillet til Brann. «Kjedelig-Brann» er med de nye signeringene en saga blott. Ordagic har nok ennå et stykke frem til toppformen, men jeg registrer at han har blikk for spillet, og at han evner å la ballen gå kjapt fremover.

Radlinger var god i feltet, og han var god med beina. Han virket trygg. Teniste besitter alle kvaliteter som en back skal ha. Solid både defensivt og offensivt.

Men rosinen i pølsen er Gilbert Koomson. Mot Viljar Vatne og Viking var han briljant. Rask, driblesterk og målfarlig. Fortsetter han i det sporet kommer han til å bli en favoritt hos Brann-supportere flest.

Problemet mot Viking var det som normalt ikke noe problem, nemlig forsvaret.

Her skal jeg selvfølgelig ikke konkludere med noe som helst. Det var tross alt bare en treningskamp. Men kan jeg i hvert fall få lov til å si at jeg gleder meg til sesongstart?

Nå scorer til og med spissene våre.