Hvis disse glassene ikke virker, virker jo ingenting

KOMMENTAR: Utøvere som må tisse mens andre står og ser på, fortjener at glasset de tisser i er tett.

Det er funnet klare mangler med prøveglassene som er tenkt brukt under dopingtestene i OL.   Foto: AP

vintersport

En av de mest minneverdige filmscenene jeg har sett det siste året, er å finne i doping-dokumentaren Icarus på Netflix. Alle som har et snev av idrettsinteresse bør se den. Der forteller den russiske avhopperen og antidoping-direktøren Grigory Rodchenkov filmskaperen Bryan Fogel om glassene.

Og mens han gjør det, sitter man foran skjermen og måper.

De spesiallagede glassene har én misjon: De skal fylles med urinprøver fra dopingtestede idrettsutøvere. Når urinen har havnet i glasset, forsegles det. Det skal ikke åpnes igjen før prøvene testes. Det skal ikke kunne åpnes uten å ødelegge korken. Men i Icarus avslører Rodchenkov at Russland i sitt eget vinter-OL utviklet en metode for å gjøre det likevel.

Glass-scenen kunne ha vært hentet fra en thriller. Tom Cruise eller Matt Damon kunne ha spilt dopingjegeren. Men dette var, som barn sier, på ekte.

De som kommer på uanmeldt besøk

Mange, især russere, har forsøkt å avskrive Rodchenkov som en det har rablet fullstendig for, og det er ingen tvil om at han fremstår som eh... eksentrisk i filmen. Men bunken med uavhengige rapporter som er laget etter Vladimir Putins OL tilsier at han ikke er gæren. Det han forteller bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver hardtarbeidende idrettsutøver i verden.

Forestill deg: Du er helt ren. Stappet med fjelluft, havregrøt og frukt, støl og sliten etter to økter om dagen. Du slipper aldri vannflaskene dine ut av syne, du sjekker innholdsfortegnelsen på enhver leppekrem du vurderer å bruke og du overdoserer aldri deg selv med astmamedisin.

Grigory Rodchenkov har fortalt om det omfattende, russiske dopingjukset under Sotsji-OL.  Foto: Netflix / TT / NTB Scanpix

Du vil vinne på en ærlig måte, ellers er ikke seieren du feirer noe som helst verdt. Og når uanmeldte dopingjegere kommer på besøk, tar du imot dem med respekt. Du vet at dette er jobben deres, og at de har lov å komme mens du minst venter det. Når du feirer din mors 70-årsdag eller mens du pynter deg for å gå ut. Eller når du endelig har litt våken alenetid med kjæresten etter tre uker på høydesamling. De som sanker urin kommer uansett. Og det skal de gjøre. Jukserne skal ikke få ett sekunds ro.

Så tisser du i et glass som forsegles med et lokk som ikke skal være mulig å åpne. Men det kan åpnes. Det kan skje ting med urinen du har gitt fra deg. I en idrettsverden der bevisbyrden ligger hos utøvere som blir tatt med forbudte stoffer i kroppen, og ethvert forsøk på forklaring – «jeg spiste dårlig kylling» eller «noen må ha åpnet lokket» – nærmest blir ledd av, må jo flere og flere atleter tenke tanken: Hva om noen får det til å se ut som om jeg har dopet meg?

Trollmannen fra Sverige

Onsdag sendte svensk TV enda et dopingprogram på «Uppdrag granskning». Dokumentaren var tredelt, og noe av innholdet var komplisert. Doping er komplisert. Mange av uttrykkene og mye av terminologien har en tendens til å bevege seg høyt over vanlige folks hoder. Dessuten står alltid en ekspert klar for å så tvil om eller tilbakevise det den forrige eksperten sa. De har ambisjoner, motiver og egne agendaer, mange av disse dopingekspertene også.

Men da Brennpunkts journalist tok frem glassene som skal brukes i testingen i Peyongchang de neste ukene, ble det lett å følge med. Og umulig ikke å bli sjokkert. Igjen.

Aftenpostens journalist Robert Veiåker Johansen. 

Den norske landslagssjefen Vidar Løfshus har omtalt Hasse Svens, en av pådriverne for disse dopingdokumentarene, som «klin gæren». En norsk landslagssjef med Martin Johnsrud Sundbys og Therese Johaugs saker på CV-en bør holde seg for god til å sette slike merkelapper på alle som stiller spørsmål eller sier ting han ikke liker. For Hasse Svens har kanskje hatt høye blodverdier vel mye på hjernen de siste årene, men han er ikke så «klin gæren» at programmet han har arbeieidet for diktet opp det de viste frem på TV: Flere av de forseglede glassene som skulle være umulig å åpne kunne åpnes igjen, lett, etter 72 timer i kjøleskapet.

Vær så god, det er åpent. Gjør hva du vil med urinen. Bytt urin fra en dopet utøver med urinen til en som ikke har dopet seg, hun som vasker her, for eksempel. Eller, hvorfor ikke gjøre noe med prøven til den irriterende utøveren du vil ha ryddet av veien? Grøss.

– Jeg blir jo forbanna, jeg blir det. Det er jo ikke noen sikkerhet rundt oss, sa Marit Bjørgen etter at hun hadde sett Icarus.

Aftenpostens reporter på dopingtest under ski-VM i 2011. Tidligere Antidoping Norge-medarbeider Mads Drange følger med.  Foto: Dag W. Grundseth

Du skal føle deg trygg

Ved inngangen til alle store mesterskap der utholdenhet teller er doping tema. Doping er en del av idretten, slik smøring, hoppdresser og grusomme fall i utforbakken er det. Likevel føles det vanskelig å bli mye klokere. Sotsji ga et bilde av at jukserne ligger mange skritt foran jegerne, og at verden er avhengig av mennesker som plutselig begynner å snakke, som Rodchenkov.

Under VM i Holmenkollen for syv år siden lot jeg meg «dopingteste» selv. Det var en del av et journalistisk arbeid, for å forstå gangen i prosessen bedre. Testingen var lærerik. Fra jeg sto med rumpa bar og tisset foran en ukjent mann til lokket var skrudd på glasset opplevdes det hele som en særdeles ryddig prosess.

Essensen i alt som ble sagt, gjort og skrevet under på, var: Det du leverer fra deg nå, skal ikke kunne tukles med av andre. Selv om du befinner deg i en naken, sårbar situasjon, er du trygg. Føl deg sikker på det.

Mannen som utførte testen var Mads Drange fra Antidoping Norge. Litt senere sluttet han. Drange mente at «systemet i dag ikke er i nærheten av å beskytte de rene utøverne». Han var lei av å føle seg som en «nyttig idiot som legitimerer et system som ikke fungerer».

Desillusjonen er til å forstå. Noen dager må de som driver med antidopingarbeid føle det som om de sitter i en kano midt på en dyp innsjø, og den kanoen lekker fra alle tenkelige åpninger.

I en tidligere versjon av denne artikkelen sto det at det var svenske Hasse Svens som åpnet glassene i SVT-programmet. Det stemmer ikke, det var den tyske journalisten Hajo Seppelt.

Sunnmørsposten ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.
vintersport