– Kan jeg vise dere et bilde av barna våre? Vi har fem stykker. Mens den minste er fire måneder, er den eldste 16 år.
Aurica Cantaragiu holder fram et innramma, slitt fotografi.
– Se! Det er meg og fire av de fem. Det ble tatt da babyen var nyfødt. Vi var hjemme i Romania en periode da og det er ikke så lenge siden vi kom tilbake, forteller hun.
Beskyldt for å forsøple
– Vil folk at det skal være sånn?naboer til Volsdalsberga i Ålesund fram og fortalte om forsøpling av friområdet
– Tiggere gjør fra seg ute, lar søppel ligge og flyte – og om natta lar de bilene sine stå og gå på parkeringsplassen mens de selv ligger og sover i dem, sa en av naboene, Even Nygård. Med bakgrunn i dette krever han og en annen nabo, leder Dagfinn Langva i øvings- og selskapslokalet Sangens Hus, tydeligere lovverk.
– Det er for vagt, sa Nygård – og sikta til de nye politivedtektene for Ålesund. Der heter det blant anna at det ikke er lov å overnatte i parker, grøntområder eller på offentlige plasser. Videre er det innført meldeplikt, slik at alle som ønsker å samle inn penger på offentlig sted plikter å fortelle politiet om dette på forhånd. Selv sier Nygård at han ønsker tiggeforbud.
– Stemmer at tiggere har griset til
Via tolk sier Aurica og mannen, Nicolae Botez at de er veldig glad for å få lov til å svare på kritikken.
– Ikke fordi det ikke er sant, for det stemmer at tiggere har griset til der, men disse dro fra Ålesund for få dager siden. Det var to familier dette. De er ikke i slekt med oss, men vi kjenner dem. De kom bare, uten at vi har invitert dem. Og før de dro, etter å ha tømt bilene sine for søppel nettopp rundt om i friområdet, var det også krangel mellom oss og dem, sier paret.
– Når vi så gjerne vil snakke, er det for å si at det ikke er vi som har gjort det. Vi har vært tiggere i Ålesund i snart ti år. Vi kjenner reglene, og ville aldri finne på å gjøre noe som dette! Det vil jo bare skape vansker for oss, legger de til.
Lenge borte fra barna
Etter flere ganger å ha gitt uttrykk for at de verken har stått for forsøpling tidligere eller akter å stå for det i det videre, forteller paret om hverdagen sin som tiggere.
– Vi bor egentlig i Valea Seaca, utenfor byen Bacau i Romania, men er sjelden hjemme. Høgtidene – først og fremst jul og påske, er imidlertid viktige for oss, og de vil vi gjerne feire sammen med barna.
– Hvem passer dem når dere er borte?
– Det gjør svigerinna mi, sier Aurica. Mens mannen forteller at han er 56 år, sier hun at hun er 40.
– Hvordan er det å reise fra dem slik?
– Vi har ikke flere tårer igjen. Selv om vi snakker med dem flere ganger daglig er det en stor sorg.
– Samtidig har dere gjort dette i mange år?
– Ja. Men vit at vi kommer fra veldig vanskelig forhold. Jeg vet ikke hvordan vi skulle ha klart oss uten pengene vi får ved å tigge, sier Aurica.
Ser på tigginga som jobb
Mens Nicolae forteller at han har litt utdannelse innen så vel mekanikk som snekring, sier Aurica at hun verken har gått noe særlig skole – eller hatt anna arbeid enn nettopp tigging.
– For vi ser på dette som jobb. På hverdager starter vi rundt klokka 8. Da pleier vi å få gratis kaffe på en kiosk i sentrum, før vi fordeler oss rundt om i byen. I vinterhalvåret tigger vi gjerne til rundt 4 om ettermiddagen. Da begynner det for alvor å bli kaldt, og etter hvert også mørkt. Kort sagt jobber vi når det er folk i byen og har fri når det er tomt, sier de to.
Tigger sammen med familie
– Etter at tiggerne vi fortalte om dro, er vi åtte personer tilbake. Alle i familie. Så vidt vi vet er vi de eneste rumenske tiggerne som er her, fortsetter de.
– Vil dere si hvor mye dere tjener?
– Det varierer veldig. Men hun får ofte mer enn meg, smiler Nicolae.
– Vi er fornøyd hvis vi klarer 400 kroner per dag, vi to til sammen, skyter Aurica inn.
Paret forteller at de sender mest mulig hjem.
– 500 kroner nå, 500 kroner da. Og ingen bakmenn, kun vi. Med pengene vi får ved å tigge kan vi forsørge de hjemme. Mens to av barna våre går på skolen, går to i barnehage. Selv om standarden ikke er i nærheten av det mange har i Norge, har vi også klart å samle nok penger til å bygge oss et lite hus. Foreløpig mangler det både vinduer og dører, men det er et hus, sier de via tolken.
Takknemlige
Aurica og Nicolae forteller videre om et liv som tiggere flere steder i Europa.
– I tillegg til Norge har vi vært lenge i Frankrike. Men Norge var et sted mange snakka varmt om. Dere har et godt rykte. Og: Det stemmer. Det finnes ikke bedre folk enn nordmenn, sier paret.
– Når jeg sitter og tigger kommer det stadig folk bortom for å prate. De spør om vi fryser, eller gir oss mat. Og spesielt da jeg var gravid var det flere som kom og klappa på meg og magen. Vi er veldig takknemlige for at dere lar oss være her. Pengene vi får gjennom å tigge gjør at vi overlever, at barna våre overlever, sier Aurica.
– Hvor bor dere når dere er i Ålesund?
– Vi har bodd på flere ulike camping- eller parkeringsplasser i Ålesund, så vel som på distriktet. Nå sover vi i bilen vår, nettopp på den parkeringsplassen på Volsdalsberga, sier Nicolae – og løfter eine handa i været.
– Men det er altså ikke vi som roter. Opp gjennom åra har vi flere ganger rydda opp etter lokale ungdommer, nettopp for å unngå å få skylda. For det skjer av og til, at vi får skylda for ting vi ikke har gjort, legger han til.
– Men hva med slike ting som dusj og hygiene, spør vi – og sikter til at bilen er ei stasjonsvogn av eldre dato.
– Vi bruker ofte offentlige toaletter. For eksempel har det ved Brosundet dusj, sier Aurica.
Om framtid
– Ser dere for dere å fortsette å tigge i mange år framover?
– Hadde vi hatt nok penger, hadde vi slutta og reist hjem med en gang. Men vi har ikke mange penger, sier paret.
– Vi gjør dette for barna våre. For at de skal kunne få ei framtid, sier Aurica.
– Og om dere kunne gjøre noe anna? Hva drømte dere for eksempel om å bli som barn?
– Jeg skulle gjerne gjort hva som helst anna. Hva som helst, sier Aurica. Nicolae blir den som får siste ordet.
– I etterkant kan jeg si at jeg drømte om å bli som alle andre som ung. Slik har det ikke blitt.