I gjennomsnitt har hunden førti ganger så mange hjerneceller involvert ved utskilling av duftstoffer enn hos oss. Bretter man ut lukteorganet til våre firbeinte venner til en flate, vil det utgjøre rundt 150 kvadratcentimeter. Menneskets lukteorgan vil til sammenligning være knappe tre kvadratcentimeter.

I landet vårt deltar Norske Redningshunder (NRH) årlig på rundt 160 aksjoner i søk etter savnede på barmark. NRH Møre og Romsdal er på 25-30 aksjoner i løpet av et år, og de aller fleste blir ikke omtalt i media. Ofte dreier aksjonene seg om suicidale, psykiatripasienter, eller annet som er vanskelig etisk for journalister å omtale.

Standaleidet, søndag 21. september

Tåka ligger langt nedover fjellsidene, og luften er fuktig. Det regner litt. Tidvis mye. Den høstrøde lyngen står  sterk kontrast til fargen på de regntunge omgivelsene. Vidar Grøndal har tatt turen hit fra Gol. Til vanlig er han tømrer, og hunden Yatzy en helt vanlig familiehund. Men ikke i dag. I dag skal de re-godkjennes for to nye år med søk på barmark som ettersøksekvipasje.

En ettersøksekvipasje er en hund med fører som gjør søk på barmark. I tillegg finnes det søk på snø (lavine) og i ruin. For å bli godkjent må man først gjennom en rekke godkjenninger på forskjellige nivå, og tilslutt en A-godkjenning. Dette er den høyeste godkjenningen en redningsekvipasje oppnår, og det som gjør at man kan delta i aksjoner. En A-godkjenning består av en runderingsprøve, hvor hunden blir sendt ut på søk etter figuranter i en bestemt løype.

Sporøvelsen, som er den andre øvelsen ekvipasjen må igjennom, går ut på å følge et spor som er gått opp av et menneske. I sporet ligger det gjenstander som skal finnes.

Men Vidar er ikke den eneste som skal godkjenne hund i dag. Her er ekvipasjer som skal godkjennes på alle nivå, og flere av hundeførerne tripper nervøst. Det gjør ikke Vidar.

Det finnes ikke en antydning til nervøsitet i ansiktet hans. Ei heller i stemmen når han prater. For hvorfor skulle han være det, han har gjort dette mange ganger før. Yatzy er den tredje godkjente redningshunden han eier, og selv om den firbente vennen strøk på sporprøven for vel tre uker siden, er Vidar helt klar på at han tror det går veien i dag.

– Hadde jeg trodd vi ikke kom til å klare det hadde vi ikke kjørt hele veien hit, småhumrer han til Nærnett sin reporter.

Om lag tre timer tidligere har en av de andre hundeførerne gått ut Vidar og Yatzys spor. Regnet har kommet og gått hele dagen, og klokka har blitt nærmere to.

– Jaja, da var det vår tur kompis.

Vidar tar hunden ut av bilen. Den langhårete, nesten sorte bruksschæferen titter ivrig rundt seg. Strekker seg litt. Tripper rundt matfar. Hvis hunder kunne snakket ville han sagt: Endelig!

Endelig litt action!

Sporstarten er mellom to trær med cirka 20 meters avstand. Nøyaktig hvor er det bare sporleggeren som vet. Yatzy må snuse seg fram til det.

Han har tre forsøk på å komme inn på riktig sporgate, før han og hundefører blir strøket fra prøven. Hunden legger seg fram så den knalloransje linen mellom han og Vidar strammes. Vidar viser tegn til dommeren at han er i gang.

Men dommeren rister på hodet. Det er feil sporstart.

Den voksne mannen trekker Yatzy tilbake og starter på nytt. Hunden har snuten nede i den våte lyngen, og snuser seg framover. Velger en ny inngang. På ny vinker Vidar til dommeren - og på ny rister dommeren på hodet.

Dette er første gang Yatzy skal opp til regodkjenning. Det er noe alle redningshunder må igjennom etter to år. Dette er for å forsikre at de fortsatt ”har det i seg”, at de fortsatt duger. Allerede i 2007 ble de to godkjent

lavineekvipasje, men jobb og privatliv gjorde at ettersøksgodkjenningen kom først i 2012. Normalt tar det mellom to og tre år å utdanne en ettersøkshund. Under hele opplæringsfasen tilrettelegges det så hunden skal kunne utnytte luktesansen sin best mulig. Bruke nesen. Være nysgjerrig.

Vidar bøyer seg ned mot Yatzy. Fikser litt på lina, og kompisen får seg en klapp. Den erfarne hundeføreren vet godt at han bare har ett forsøk igjen nå. Han holder litt igjen når hunden nok en gang legger seg fram i sporet. Hunden virker sikker, her har noen gått. Vidar nøler et brøkdels sekund, før han følger etter, og snur seg samtidig mot dommeren. En tommel opp vises tilbake. Skuldrene hans synker to hakk, og de er i gang.

Det går tre minutter før Yatzy plukker opp første gjenstand.

– Fiiin, bra gutt! Dyktig! skryter Vidar til hunden.

Men Yatzy har ikke tid til ros. Han vil tilbake i sporet. Må søke mer. Lete videre. Og etter fire nye minutter har han funnet gjenstand nummer to.

I 2005 hentet Vidar Yatzy på Elverum. Det var klart fra dag en at denne hunden skulle bli redningshund. De første årene brukte de to på miljøtrening og grunnleggende lydighet. Yatzy er en hund som elsker å jobbe, og sammen med Vidars rolige og balanserte vesen er de en fin match. Som brukshunder flest krever også Yatzy å få brukt hodet sitt. Flere ganger i uken trener de, enten søksarbeid eller vanlig lydighet. De blir også kalt ut på aksjoner. Foreløpig har de ikke funnet noen.

Gjennom skog. Over steiner, myrområder og kratt. Yatzy og Vidar beveger seg sikkert framover. Litt opp og litt ned. Det ser ikke ut som hunden noen gang er usikker på hvor han skal. Gjenstand nummer tre er funnet for lengst, og idet han kommer til Vidar med den fjerde, tar Vidar seg tid til å leke litt med hunden før de snuser seg videre. Det er nok ingen tvil i Vidars hode; dette kommer de til å klare. Og det gjør de, for plutselig er sekken som markerer sporslutten der. Hunden logrer.

– Se der ja, dyktig! Fin gutt! roser Vidar mens han tryller fram Yatzys favorittleke, og leker litt med hunden som belønning.

I overkant av 20 minutter tok det for Yatzy å snuse opp et tre timers gammelt menneskespor på 1 km. At hundens nese er et fantastisk redskap er det ingen tvil om.

Ørsta, 19. Januar 2012

Mellom klokken ett og to på natten blir Per Gunnar Engetrøen fra Ørsta oppringt fra beredskapsansvarlig i NRH. En dame i 80-årene er savnet i Ulsteinvik, kan han og hunden Aika dra ut å lete? Han får ikke vite mye om situasjonen.

Per Gunnar og fire andre hundeførere hopper i bilene, og kjører mot Ulsteinvik.

”Når vi fikk meldingen oppfattet vi det som hun var savnet fra tidligere på kvelden 18.januar. Vi fikk beskjed om at det var en gammel dame, og da vet vi av erfaring at det er om å gjøre å finne de raskt å få de inn i varmen. Det var det vi fokuserte på når vi dro. Finne henne kjapt”.

Etter en liten stund skjønte Per Gunnar at det var en feil på opplysningen. Damen de lette etter hadde vært savnet et døgn lenger, enn det de trodde da de dro ut. Det var kaldt og surt ute. Hagl og regn om hverandre.

”Når vi skjønte at det var en miss på opplysningen, at hun hadde vært borte i et døgn allerede… da begynte vi å forberede oss mentalt på at det kunne være et dødt menneske vi ble å finne.”

Den savnede kvinnen var sist observert i sentrum i Ulsteinvik. Det var derfor naturlig å starte søket der. I tillegg til de fem hundeekvipasjene, var det også 19 mann fra Røde Kors og mannskaper fra politiet. Sea-King helikopter fra Florø var også med i aksjonen med varmesøkende kamera.

”Vi startet søket ut fra bopel, i en ring på 500 meter. Etter hvert, uten funn, utvidet vi søket. Primært søkte vi i byområdet på natten mens det var lite folk. Søket startet i tretiden, og når folk begynte å komme på jobb hadde vi enda ikke noen funn. Da hadde vi søkt gjennom hele sentrum, og beveget oss ut i terrenget.”

Området er i en bratt fjellside. Det har etter hvert begynt å lysne, så hodelykten kan få hvile. I et reelt søk sender man hunden ut på leting, og hunden varsler når den finner noe. Aika er trent opp med bringkobbel. Det er et kobbel hun har rundt halsen. Har hun et funn, kommer hun tilbake til Per Gunnar med kobbelet i munnen, som en slags melding om at hun har funnet noe.

”Det var bratt og ulendt der vi lette. Mye skog, mose og steiner. Aika stoppet plutselig opp. Hun snuste veldig ned i bakken, så på meg, så ned igjen. Jeg skjønte ikke først va det var, for det så ut som det bare var en del av mosen. Det var først når hun igjen så på meg, for så å se ned igjen jeg skjønte at det var et funn.”

Den savnede damen hadde på seg en beige kåpe med pelskrage, svarte støvletter og rødbrun lue. Sammen med mosen rundt blendet hun fint inn i terrenget. Klokken har rukket å bli ni-halv ti. Per Gunnar og Aika har lett hele natten.

”Det så ut som hun hadde lagt seg ned for å hvile. Hun lå med armen foran ansiktet, og halvveis på magen. Jeg skjønte raskt at det ikke var liv i henne. Det er klart det er følelser involvert når man finner noen, enten det er levede eller døde. Når kvalifisert personell kom til stedet ble hun erklært død. I ettertid er man glad for at man har funnet noen, uansett utfall. Klart, en blir jo mest glad om man kan berge noen, men den uroen og uvissheten pårørende sitter med mens vi er ute er det godt å få en slutt på.”

Per Gunnar er fortsatt godkjent innenfor ettersøk, men nå med hunden Indi. Aika ble dessverre dårlig ikke lenge etter denne hendelsen, og måtte avlives.

Ålesund, 29. august 2013

I om lag 70 timer leter 300 personer etter savnede Anja Weløy Aarseth, der i blant to ettersøksekvipasjer fra Norske Redningshunder (NRH). Hun blir funnet drept og forsøkt skjult under løv.  Det er hundeekvipasjene som finner henne.

– I denne saken var vi avhengig av hund. Jeg vil ikke spekulere i hvor lang tid det ville gått før vi fant henne om vi hadde vært uten, sier Oscar Lillås som ledet den taktiske etterforskningen på Byfjellet Aksla.

Han er ikke i tvil om hvilken betydning hunder har i politiets arbeid.

– For oss er alltid tiden hovedutfordringen i saker som dette. Tiden jobber hele tiden mot oss. Jo lengre tid som er gått, jo flere viktige spor kan være tapt. Tidlige funn kan fortelle mye om omstendighetene rundt eventuelle dødsfall. Her kommer hunden inn med uvurderlig hjelp.

Frivilligheten i Norge er stor, det er noe også politiet merker.

- I landet vårt er vi så heldige at på alle aksjoner stiller det frivillig mannskap opp. Det er ikke slik at fjellredning er valgfag på Politihøgskolen. Vi er helt avhengige av for eksempel fjellredningsgrupper om noen har satt seg fast i høyfjellet. På samme måte er vi helt avhengig av tilbudet om redningshunder finnes. På Sunnmøre har vi rundt 90 søk etter savnede i året, på alle disse aksjonene blir bistand med hund vurdert. Politiet på Sunnmøre har kun to hunder som kan gjøre dette arbeidet. Uten alle de frivillige hundeførerne i NRH hadde ting være vanskeligere for oss.

Denne saken er et samarbeid mellom smp.no og journalistutdanninga i Volda

Chana i fult firsprang på jakt etter figuranten.
Yatzy og Vidar Grøndal fikk en kronglete sporstart, men Yatzy hadde alltid nesen godt plantet i bakken.
Flatcoat retriveren Nell gikk opp til B-prøver på Standaleidet, og er derfor ennå godkjent redningshund.
Per Gunnar er fortsatt aktiv i NRH, men nå med hunden Indi. Aika ble desverre dårlig ikke lenge etter denne hendelsen og måtte avlives.
Funnstedet på Aksla. Stedet er dekket til mens teknikere jobber på stedet. Foto: Staale Wattø/Sunnmørsposten