I dag kan skottene si farvel til Storbritannia for godt. Britenes konservative statsminister David Cameron og unionsforkjemperne har i innspurten fossrodd panisk etter at de på få uker mistet sitt store forsprang foran folkeavstemningen.
Lenge mente Cameron at den beste strategien for å holde unionen samlet var å holde kjeft. Da stemningen snudde i Skottland bråsnudde han. I et forsøk på å sikre et nei i folkeavstemningen reiste partilederne i de tre store partiene i Westminster nordover. Om det lønte seg vil verden få svar på om svært kort tid.
Skottene har allerede eget parlament og regjering ledet av førsteminister Alex Salmond og Scottish National Party (SNP). Et selvstendig Skottland vil få utforme sin egen skatte-, utenriks- og forsvarspolitikk. De ønsker å bli kvitt de britiske kjernevåpnene som i dag er stasjonert i Skottland, samtidig som de vil la mer av oljeinntektene bli igjen nord for grensen. I dag blir dette styrt fra London. 307 år med britisk union er over om skottene i dag sier ja til å løsrive seg.
Sjokkmåling
7. september kom den første sjokkmålingen med to prosent ledelse til selvstendighetsforkjemperne. Samme dag lovet britenes finansminister George Osbourne at regjeringen vil gi skottene mer selvstyre, også om de blir i unionen.
Det har vært tilnærmet dødt løp i innspurten. To meningsmålinger har vist flertall for selvstendighet de siste to ukene. Før dette var forrige ja-måling fra august i fjor. Vel en måned før den første sjokkerende ja-målingen hadde det samme meningsmålingsselskapet meldt om knapt en måneds forsprang til nei-siden.
Et vendepunkt i valgkampen var tv-debatten 25. august. Etter dette viste meningsmålingene klar framgang for skottenes førsteminister Alex Salmond. I tv-debatten fortsatte lederen av nei-kampanjen Alistair Darling fra Labour sin negative kampanje med dårlig hell. Istedenfor å peke på positive sider ved unionen har han fokusert på alt som kan gå galt i Skottland som selvstendig stat.
Løftet om mer selvstendighet kom lovlig sent. Mellomalternativet (som blir kalt «devo-max») var det mest populære blant velgerne før det ble klart at de eneste alternativene i folkeavstemningen ble å si ja eller nei til at Skottland skal løsrive seg. Problemet med det sene løftet er avsenderne. Finansminister George Osbourne er om mulig enda mer upopulær nord for grensen enn David Cameron.
Upopulær statsminister
Til høyre for Cameron blåser en nasjonalistisk vind med fremmedfiendtlig fane gjennom Europa. Slik kan ikke moderne skotsk nasjonalisme forstås. For SNP har «de andre» først og fremst vært de politiske og økonomiske elitene i Sør-England, ikke innvandrere med annen hudfarge, etnisitet eller religiøs bakgrunn.
Skotsk nasjonalisme har lenge fortalt historien om et Skottland som blir stemoderlig behandlet av elitene i Sør-England. I et slikt bilde kan skippertaket fra Cameron, liberaldemokratenes Nick Clegg og Labour-leder Ed Milliband ha blitt tolket som at makta fra London nok en gang slo seg sammen mot skottene.
Ingen har vært i tvil om at David Cameron er den sanne lederen av unionsforkjemperne. Han ønsker ikke å bli husket som statsministeren som mistet Skottland. Gjentatte ganger har Salmond utfordret ham til å møte ham til tv-debatt. Hver utfordring fra skotten har fått negativt svar. Og med god grunn.
Camerons erkeengelske image er svært upopulært nord for grensen. I forrige valg fikk han bare 16,7 av stemmene og et skotsk sete i det britiske parlamentet. Skotsk nasjonalisme flammet opp i møtet med Margaret Thatchers rå kapitalisme. Cameron har holdt lav profil for å holde avstand til Thatchers arv.
Et politisk laboratorium
I 1990 skrev Margaret Thatcher seg inn i skotske historiebøker som en erkeengelsk statsminister. Med et pennestrøk ga hun for alvor nasjonalistene argumenter med sprengkraft til å nå brede lag av Skottlands befolkning. Førsteminister Alex Salmond mener at jernkvinnens behandling av skottene da tok tanken om et eget parlament fra «en fin idé» til å være «absolutt nødvendig».
Thatcher introduserte en flat skatt for å finansiere lokale myndigheter. I Skottland ble skatten derimot innført ett år før den ble innført i England og Wales. Dommen fra skottene over det konservative eksperimentet var knallhard.
Skottland var allerede rammet av industridød og høy arbeidsledighet. Det å be fattige skotter betale like mye som rike skotter ble sett på som enda en provokasjon fra Thatcher. At skatten var kontroversiell var Thatcher helt klar over. I militante Nord-Irland unngikk de å innføre skatten for å unngå protester.
Protestene vokste raskt i styrke og spredte seg som ild i tørt gress utover øyriket, men jernkvinnen rikket seg ikke. Først da det konservative partiet innså at skatten måtte droppes for å vinne neste valg kvittet de seg med Thatcher.
Tida med Thatcher brant seg inn i den skotske nasjonalbevisstheten. Mange satt igjen med en følelse av å være annenrangs borgere i hennes politiske laboratorium, i en union der Storbritannia altfor ofte var synonymt for England.
Inntrykket av at de konservative først og fremst er et engelsk parti står fremdeles sterkt i Skottland. Det har ikke vært nok å la skotten Alistair Darling lede nei-kampanjen «Better Together». Han kjempet alltid i skyggen av Cameron.
Permanente endringer
Uansett utfallet av dagens folkeavstemning er store endringer på trappene for det britiske øyriket. Cameron har lovet mer selvstendighet til skottene selv om de sier nei til selvstendighet. Samtidig har han neste år lovet folkeavstemning om EU til alle som blir værende i morgendagens Storbritannia.
Nasjonalistbevegelser i Nord-Irland, Wales og store deler av Europa følger valget med argusøyne. Uavhengig av utfallet kan skotske nasjonalister vise til stor suksess. Med ja til selvstendighet er seieren total. Med nei har de uansett presset Cameron til å innfri krav om mer selvstendighet for Skottland i unionen.