Gjeldsveksten i norske kommuner er alarmerende høy. Særlig de siste åtte til ti årene har kommunene finansiert en stadig større andel av sine investeringer med lån. Dette er ingen bærekraftig utvikling.

Kommunene blir mer og mer sårbare. Allerede nå er det merkbart på handlingsrommet at en stadig større del av driftsinntektene må brukes til å betjene gjeld. Men om handlingsrommet i dag kjennes trangt, vil det være småtterier sammenlignet med den tvangstrøya som venter ved et kraftig rentehopp.Verst blir dette selvsagt for de kommunene som befinner seg i det øvre sjiktet målt i gjeldsgrad. Og nettopp der finner vi kommunene på Nordvestlandet, de fleste langt over landsgjennomsnittet. Det gir ekstra stor grunn til bekymring.

Ansvaret for denne situasjonen er delt. Noen av de tyngste investeringene kommer som følge av forhold som kommunene selv ikke kan rå med. En miks av statlige reformer og pålegg har sammen med en aldrende befolkning tvunget kommunene til å investere tungt.

Barnehagereformen og samhandlingsreformen er eksempler på statlige reformer som har sendt kommunene ut på lånemarkedet. Slike reformer er sjelden eller aldri fullfinansierte fra statens hånd, og en stor del av byrden løftes fra en rik stat over på fattige kommuner.Samtidig må lokalpolitikerne gå i seg selv. Et langvarig lavt rentenivå har bidratt til å øke både lånelyst og risikovilje i norske kommunestyresaler. Politikere som vil strekke seg langt for å gi innbyggerne et godt tilbud, velger i for stor grad å se bort fra følgene på lang sikt.

Rentenivået vi har i dag, har holdt seg der mye lenger enn det de fleste forutså da vi gikk inn i 2000-tallet. Så langt kan vi derfor si at låneoptimistene har hatt størst gevinst. Men dette kommer ikke til å vare.

Vi har ingen garanti mot at rentene om noen år kan komme til å stige raskt. Et rentehopp vil sende sjokkbølger inn i kommuneøkonomien og få alvorlige følger.Selvsagt kan lokalpolitikerne håpe på at en rik stat vil stille rausere opp i støyen fra ramaskriket som vil komme. Problemet i nordvest er at den krisepakken neppe kommer til å bli størst til de som har skikket boet sitt dårligst. Derfor kan smellen bli størst her.