Gleden ved at fugleunger klekkes, vokser opp og flyr ut, er et tveegget sverd. Etter at vintermørket har sluppet taket i meg og våren på en måte tiner meg opp, er det stas å se at det blir liv i fuglekassene. Da blir det liv også i en gammel kropp. Når forsommeren i tillegg forsyner deg med barnebarn som perler på ei snor, både i egen familie og i fuglekassene, ja, da kan det vel ikke bli bedre?

Meiser, stær og gråspurver har allerede fått ungene ut i det fri. Det er stille i reirkassene.

I ei av dem ligger der et enslig egg igjen. Det som tapte. Inn i dette egget kom der kanskje ingen sædcelle – eller livet i det døde i løpet av ei frostkald vårnatt.

En av mine yndlingstegneserier har vært Knøttene. Min favoritt er hunden Snoopy, eller Sniff som han heter på norsk. Også han har fugler som venner og fikk oppleve at de bygde reir på hundehustaket. I ei av tegneseriestripene ser vi at det en dag stiger notetegn – lyd – opp av kvistreiret.

Så kan Sniff – som meg – i glede utbryte: – Du godeste, jeg er blitt bestefar!

I ei seinere stripe kan man også kjenne seg igjen. Etter en del diskusjon med fugleforeldrene slår Sniff fast: – Det er alltid vi besteforeldre som blir sittende barnevakt!

Sniff blander seg også inn i barneoppdragelsen, blant annet med en rekke mislykkede forsøk på å lære de små og fly.

Her har jeg nok vært mer tilbakeholden. Våre barn vil heller si at jeg, som de fleste besteforeldre, forsøker å sabotere oppdragelsen. Blant annet med fri flyt av iskrem ut av fryseskapet.

Det er dager da Sniff opplever livet noe støyende og vanskelig. Når de små i reiret hyler og skriker. Da kommer han gjerne med sitt yndlingsutsagn: – Jeg gremmes!

Men han klatrer opp og forteller eventyr. Noe hjelpeløs i siste rute spør han oss: – Etter Hans og Grete, Rødhette, Bukkene Bruse og Fanden i nøtten, hva skal man fortelle da?

Det er da vi må dikte, kjære Sniff. Være kreative. Det er da du som bestefar skal lyge så hatten passer.

Smøre på med røverhistorier fra din egen barndom eller fortelle om alt det rare du vet om ute i hagen. Hos oss bor jo Hagenissen og familien hans i ei gammel trerot der ute.

Huset har skyvedør som bare kan åpnes med trylleord. «Sesam, sesam, lukk deg opp!» fungerte slik at vi fikk laget et lite stykke video, men nå har selvfølgelig nissen forandret trylleordet og vi kan ikke få åpnet døra slik at barna kan se inn.

De aksepterer det. Men på video kan de – og vil de – se nissen jobbe. Så kan de jammen også lage egne bilder i hodene sine.

Forestille seg hva som foregår. Vi har fått høre de utroligste historier om både lyder og dufter, om sang, snekring og makaronikoking i nissehuset.

Nede i avløpet fra ei takrenne bor prinsessefrosken Frida, som har gullkrone på hodet.

Bare se – for vi har klart å ta et bilde av henne. Hun kommer opp fra dypet og spiser fluer og andre insekter som flyter med regnvatnet eller når vi bruker hageslangen.

– Men blir hun ei prinsesse om du kysser henne, farfar?

– Det har vi ikke forsøkt. Vi får vel la henne være og vente på at det kommer en prins forbi. Kanskje du kan prøve?

– Æsj! Så penser vi historiene over på nye eventyr og lar fantasien fly som sommerfuglene. I alle retninger.Men så var det dette med sommeren.

En dag opplever jeg det samme som Sniff. Han ligger flat med snuten ut av hundehusdøra og legger merke til at det er blitt stille i reiret på hundehustaket.

Han klatrer opp og konstaterer at der er det tomt. Jeg sitter på hagebenken og merker samme stillheten.

Vet at fuglene har fløyet også fra mine reir. Da er det at han – og jeg – med forsommerlige, sørgmodige blikk gjør oss våre tanker: – Og så sa de ikke adjø engang!