Vi er på ungdomshuset i Spjelkavik. Her har guttene inngått en gunstig spesialavtale: De får øve så mye de vil mot å spille til dans noen ganger for året.

Til venstre står Sverre Otto Ytreberg. Ved trekkspillet orkesterleder Torgeir Grønningsæter, lettlært nevø av Gunnar Nakken med musikergenene i orden.

Så følger trompetist Jakob Stette, pianist og klarinettist Per Sunde, og til sist gitarist Asbjørn Lund. Legg merke til den hjemmesnekrede forsterkeren på 20 W eller så, med blomstrete høyttaler-trekk...

Elektrisk orkestergitar var sannsynligvis stas i 1952. – Vi spilte all slags dansemusikk. Valser, foxtrot, slowfox og tango, forteller Per Sunde.

Sønnen av den legendariske folkemusikeren og Brage-dirigenten Rasmus Sunde fulgte opp og levde av musikk. Bl.a. var han instruktør i Haram i 25 år.

Vi hadde faktisk Per her i tiårspalta nylig, som dirigent for Brage 2. 80-åringen er tildelt korpsforbundets høythengende hedersmedalje for dirigenter.

– Du ser slagverket: Den enorme stortromma lånte vi av voksen-Brage. Men trompeten til Jakob ble kjøpt på avbetaling hos Havnevik. Den kosta 400 kroner, og vi trakk 20 kroner fra hyra etter spillejobbene, minnes Sunde.

Karene fikk vanligvis 40 kroner hver. Da måtte de til gjengjeld holde på fra ni til to på natta.

Grønningsæter kom til Spjelkavik fra Fiksdal i -51, og begynte som billettør i Spjelkavikruta. Et smart trekk. Selskapet satte nemlig opp buss til utvalgte bygdedanser hvor guttene spilte.

– Slik fikk vi gratis skyss til for eksempel Tomrefjorden. Vi spilte også en god del i brylluper og firmafester.

Kvintetten var i sving et stykke inn i 1955, hvor så kongens klær lå og venta på dem. Unge Sunde tok med seg klarinetten til Steinkjersannan, hvor han fikk innpass som restaurantmusiker på Grand.

Han dimma med 2.500 kroner på bok! Men så hadde han også vært hjemme og ringforlovet seg under første permisjon. Pengene kom nok godt med.Ytreberg lever ikke lenger, men resten spiller gledelig nok ennå. Til husbruk i det minste.