Kaffipausen under øvinga til U. L. Ivar Aasens toradergruppe er fin å slå til i. Praten går muntert.
– Det er ganske lett å lære seg torader. Men som alle andre instrumenter krever det naturligvis at du legger arbeid i det, forteller gjengen.
Et durspill har den særegenheten at du får én tone på «utpust» og en annen på tur inn igjen med belgen. Omtrent som når du vekselvis blåser og suger gjennom et munnspill.
Følgelig kreves det en viss koordinasjonsevne og fingerferdighet. Det er her konsentrasjonen kommer inn. Nå skjønner vi bedre hvorfor trekkspillere ofte ser litt «opptatt» ut i kampens hete: De har masse å passe på.
– Du får bruk for alle fire hjernehalvdelene. Det må være helt tomt i skallen for alt anna, fleiper Per Gunnar Beyer.
– Ja, du må ha litt «guts». Like folkemusikk også, for det er det vi spiller mest av. Men det er altså et utrolig kjekt instrument. Lite og lett å håndtere. Greit for damer.
Latter rundt bordet. Der sitter Solveig Yksnøy, Liv Tomren Fausa og Jorunn Kjensberg. Herreselskapet utgjøres av Øyvind Paul Remme og altså lederen Per Gunnar Beyer. Gruppa er større, men akkurat denne øvinga er det visst litt frafall på. Miljøet er likevel ikke større enn at Per Gunnar vil rekruttere nye interesserte.
– Jeg var godt voksen før jeg begynte med trekkspill. Helt siden jeg fikk fingre på en torader som unggutt har jeg likt tonen. Blitt fenga av låtene, forteller skipsingeniøren.
Per Gunnar brukte faktisk ei nydelig innspilling med Toradertrioen til å justere de sjølbygde høyttalerne sine. Slå den!
Han bruker durspillet i rockeband også, han. For det er et instrument. Ikke en egen, fastlåst sjanger. For litt sia stilte gruppa opp med durspilla sine i gravferd for å hedre et mangeårig medlem. Dette var trolig første gangen torader har blitt brukt i en slik sammenheng i Vigra kyrkje. Men også denne innsatsen ble svært godt mottatt.
Toradergruppa tar mer enn gjerne mot flere mannebein. Gjerne modne også. Men alle er hjertelig velkommen. Det sitter garantert mange buskspillere rundt om i private kjellere. Hvorfor ikke søke sammen i et større orkester?
– Joda, det kan være en terskel. Men vi har det veldig kjekt i lag, skryter jentene.
– Jeg kom sjøl inn i dette via et kurs med Lillebror Vassaasen. Så har noen lyst å prøve, steller vi til opplæring. Vi har instrumenter å låne ut også, lokker Per Gunnar.
Det meste øves inn på øret. Og musikken brukes! Gjengen spiller nemlig både til dans og mer konsertaktige anledninger.
I dur. Alltid.