Under Moldejazz tirsdag Rypdal sitt nye prosjekt kalt Conspiracy. Med seg hadde han store jazznavn som Nicolai Eilertsen på bass, Pål Thowsen på trommer og undertegnedes personlige favoritt, Ståle Storløkken på gode gammeldagse analoge keyboards.

Konserten bestod av materiale fra Chasers- og Odyssey-perioden til Rypdal, men det var til tider kraftig omarrangert. I tillegg var det ispedd nytt materiale, som litt krydder her og der.

Det hele startet svært rytmisk, suggerende og heftig, med en repeterende basslinje og rytme, hvor Storløkken og Rypdal lekte seg med sinte instrumenter på toppen. Litt Pink Floydsk til tider, slik det bandet var før Dark Side of the Moon.

Men allerede i neste nummer er vi over i mer friform improvisasjon og et støyende landskap. Det sies at dersom man synes det er for høyt er man for gammel, og da er definitivt ikke Rypdal og hans kumpaner for gamle. For bassen drønner så høyt at jekslene danser jenka bak i munnen på meg. Sant og si er lyden grøtete ute til siden, så da jeg får sneket meg inn på midten blir det straks mye bedre.

Konserten er svært variert. Alt er instrumentalt, så klart, men det veksler fra intens instrumentering til sakrale partier hvor det kun er Storløkkens keyboards og Rypdals eminente gitarspilling som gjelder. Rypdal lar bare fingrene gli over strengene, og gjør gjerne litt gitarstemming som en del av opptreden. Alle vi som er fans av Rypdal vet hvor dyktig han er, men vi skulle bare ønske at enda flere skjønte det.

Ytre Suløens på telttur i Molde

Men det er et langt og rolig instrumentalparti, hvor kun Ståle Storløkken spiller, som er høydepunktet. Vi er i Tangerine Dream- og krautrockland og blir satt tilbake til 1975. Det er så utrolig fint at selv jekslene koser seg nå.

Så kommer Rypdal inn igjen, med varsomme fingre og stryker strengene. Og så braker det løs med en intens fusionjam som går og går, hvor hvert enkelt instrument får vist seg fram. Sant og si er det litt for langt, og det sier litt når en progrockfan som meg sier sånn. Less is more gjelder ikke for disse gutta, nei.

Rypdal leder ensemblet med kyndig hånd, og han dirigerer, peker og instruerer når det trengs. Selv om Storløkken nesten er like viktig, musikalsk sett, er det Rypdal som er sjefen. Dette er hans prosjekt.

Det hele avsluttes med et nesten reinspikka rockenummer i Led Zeppelin-land. Som sagt, man vet ikke hva man får når man går på konsert med Terje Rypdal. Men kjedelig blir det aldri!

Sunnmøres egen Björk