Du kan ikke annet enn beundre dette maskineriet. Sigrid Raabe ble skutt ut på pophimmelen på nyåret en gang, i det som må være en av de mest elegante artistlanseringene i norsk musikk noen gang.

Siden har hun tilsynelatende ikke kunnet gjøre noe feil. Trolig er vi fremdeles bare i trinn én av raketten. Hun klokker inn på de riktige talkshowene, de riktige festivalene, bare 20 år gammel og tvers gjennom popstjernemateriale – komplett med en ikkenoetull-personlighet og låter du skal være et nokså gørrkjedelig menneske for å ikke la deg sjarmere av. Alt må være planlagt i detalj, ikke sant?

Det får en til å lure hvor langt frem i tid planen for Sigrids karriere strekker seg, hvor mange mennesker i hvor mange land som jobber med den.

Men hvor mye er egentlig et maskineri, og hvor mye skjer takket være råmaterialet? Bildene er riktignok polerte, antrekkene valgt med omhu, de sterke primærfargene iøynefallende, låtene gjennomproduserte. Men på den andre siden har stemmen et uvanlig register fra det skurrende rå til det sarte, dansetrinna er litt for rare, for utilsiktet kule til å ha vært gjennom popkoreografens filter. Og så er det den oppriktige begeistringen på scena, iveren, latteren, det kan da ikke være kalkulert?

Tyve minutter, sier managementet. Det er tida du får, før Sigrid skal på lydsjekk. Det er knapt, men det kan gå. Og det passer jo så godt inn i narrativet, ikke sant? Den kommende stjerna som raser fra intervju til intervju, knapt klar over hvilken by hun er i.

Ti minutter over tiden går verandadøra til Terminalen opp, og et påfallende hverdagsforvirret menneske kommer inn. Sigrid farer forbi, snur:

– Er det du som er fra avisa? Beklager! Sorry, det var rushtrafikk…og nå har vi bare…skal vi gå og sette oss her inne? Uff, nå blir det bare…

– …ti minutter?

– Ja. Beklager, altså.

– Sånn har livet blitt?

– Ja, sånn har livet blitt!

Vanlig menneske-ting

– Så fortell om livet. Sist jeg skrev om deg spilte du Putti i Putti Plutti Pott. Det var i 2008.

– Haha! Jo, det er litt annerledes nå. Livet i dag består stort sett av flyplasser. Det er vår første skikkelige festivalsommer, vet du. Vi har gjort sykt mange festivaler i sommer. Glastonbury, Roskilde, Reading, Øya…

Ordene kommer så fort at det er bare å glemme å notere dem.

– Hvor mange tilskuere snakker vi om?

– 6-7000 på det meste.

– Tenker du på det når du står der?

– At det er så mange? Det skjer vel. Men jeg er så høy på adrenalin…det er vanskelig å ta det inn over seg hver gang. Alt skjer så fort, hele tiden. Noen tenker kanskje at jeg spiller og så henger med bandet og slapper av etterpå, men det skjer ikke. Vi skal opp grytidlig, fly til neste sted, rett til hotellet, hive i oss en matbit, gjøre en time promo, og så lydsjekk, og så har jeg en halvtime for meg selv. Så er det konsert, og så det samme om igjen.

– Er det noen som sier stopp, nå må hun ha en pause? Å være konstant i adrenalinmodus er kanskje ikke å anbefale i lengden?

– Å ja. Jeg har veldig bra folk rundt meg som passer på. Teamet mitt, og mamma. Jo, jeg får tid til å ligge på senga og bare glo på Netflix også, sånne ting.

– Vanlig menneske-ting.

– Ja.

På riktig sted

– Det var en periode fra 2015 til 2017 der det var veldig stille rundt deg. Du var en vedtatt suksess, nesten før du hadde gjort noe. Og så ble det helt tyst. Var du i en slags treningsleir for popstjerner? For da du kom tilbake var det som alt stemte på en gang.

– Øh, det jeg gjorde var å gjøre ferdig videregående.

– Nei, den var du vel ferdig med?

– I 2015 ble jeg det, ja. Skal vi se…tida har gått så fort. Det som skjedde, var at jeg hadde en periode midt i videregående da jeg ble ukas Urørt, så ble jeg signert, fikk den første oppmerksomheten. Da ville jeg bare kaste meg rett uti det, bli med på alt. Men så følte jeg plutselig ikke at jeg hang helt med lenger. Jeg måtte si fra meg noen muligheter, stoppe litt opp. På andre forsøk ville jeg gjøre alt rett. I mitt tempo. Jeg oppdaget for eksempel at jeg liker å skrive låter sammen med andre. Jeg ble trygg på at selv om det er utrolig mye arbeid i en artistkarriere, så er det kun det jeg vil. Noe så enkelt som…her en dag skrev jeg en låt hjemme i stua, i det som egentlig skulle være fritiden min. Det var bare det jeg ville, kun være alene med pianoet, selv om musikken hadde fylt hele arbeidsdagen. Og da tenker jeg at det er riktig. Da er jeg på riktig sted.

Artisten Sigrid

– Artisten Sigrid er en stor pakke som består av bilder og klær og…

– Tja, det er fremdeles bare meg. Jeg var jo den på skolen som alltid la ut dumme ting på Instagram, jeg prøver ikke å være noe annerledes nå. Ingen forteller meg hva jeg skal publisere og ikke. Det er klart det følger med video og bilder til en artistkarriere, de er del av hele uttrykket. Men det er musikk som er det mest naturlige språket mitt, det må det aldri være noen tvil om.

– Hvilke følelser håper du å vekke med det språket?

– Alle. EP’en var småsint, på grunn av ting som skjedde på den tiden. Når plata en dag kommer vil det være rene gladlåter der, som ikke har noen annen misjon enn å være glade. Jeg vil at folk skal bli opprørte, triste, håpefulle. Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å skrive personlig og ærlig, og håpe at noen kjenner seg igjen i det. Selv om det er skummelt å skulle være personlig. Etter hvert har jeg skjønt at jeg blir gjenkjent her og der, og at enkelte har en merkelig interesse for privatlivet mitt. Det ville jeg aldri skrive om. Det private, der går grensen.

– Er du redd for å dikte opp en interessant personlighet? Hvis de private spørsmålene kommer ofte ganger, vil du kanskje til slutt svare?

– Jeg vet ikke. Det er jo så tidlig...Katy Perry sa for eksempel at hun angret på at hun hadde skapt karakteren Katy Perry. Men foreløpig…foreløpig er jeg en jente på 20 år som trenger å gå på fjelltur, trenger å henge hjemme i Ålesund, og som er glad i å ha noen ganske få, veldig nære venner.

Telefonen ringer. For å understreke alvoret blir den avbrutt av en alarm. Sigrid skrur den av. Snakker i to minutter til, om de bra folka rundt henne, om alle som vil at hun skal lykkes. Om team som jobber for henne på flere kontinenter. Så:

– Du, sorry…det er bare…

– Tida er ute?

– Ja. Sorry. Beklager.

– Sånn er det.

– Ja! Sånn er det.