MOLDE (smp.no): Historiene i serien «Svingens mørke verden» kan Arne Svingen bli ferdig på en måned.
- Jeg brukte ti år på «Vaffelhjarte», sier Parr.
- Det er fordi du har sånne trange fødsler som forfattere skal ha. Jeg er altfor utålmodig til det, forklarer Svingen som bokdebuterte seks år før Maria Parr. I snitt har han skrevet over tre titler i året.
Se bildeserie øverst i saken!
Maria Parrs siste bok «Tonje Glimmerdal» kom ut i 2009.
- Jeg skriver. Men ikke veldig fort, sier Parr.
Barneboksuksess
De to er blant Norges mest leste barnebokforfattere. Parrs bøker kommer ut i 24 utland, Svingen er solgt til over ti. Begge er svært aktive med skolebesøk under Bjørnsonfestivalen i Molde og møtes i tillegg på bokkafé i Averøy:
- Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke snart skal skrive bok for voksne, men jeg mener det er viktigere å skrive for barn. Mine beste leseopplevelser fikk jeg i barndommen, sier Parr.
- Mine voksenbøker er konsekvent lite suksessfulle. Det er barnelitteraturen som står mitt hjerte nærmest, sier Svingen.
- Jeg skriver bøker jeg selv hadde lyst til å lese som barn. Tøffe bøker som er lettleste. De mørkeste er de mest populære. Det er alltid mye morsommere å møte unge lesere enn voksne. Barn ler aldri av høflighet. Ler de, så ler de skikkelig. Du kan ikke be om noe bedre som forfatter, sier Svingen.
Yin og yang
Han er tilsynelatende Maria Parrs rake motsetning. Det er by mot bygd. Svingen vokste opp i Groruddalen, lang unna Tonjes Glimmerdal. Han skriver ofte om det mørke og makabre, Parr om vennskap som varer og sterke familiebånd. Men også om det som er sårt og vanskelig, og veldig viktig. «Det er aldri ungene sin feil». Det er den viktigste setningen i Tonje Glimmerdal, har Maria Parr sagt mange ganger.
- Nå forteller foreldre meg at ungene deres bruker setningen for alt den er verdt. Som hver gang noe blir knust, sier Parr.
- I mine bøker er det alltid barna sin feil, flirer Svingen.
Lengsel tilbake
- Jeg har en del tøffe skildringer, ja, fordi jeg savnet å lese det som barn. Bøker er den beste måten å tøye grenser på. Det er når jeg virkelig tøyer strikken at jeg blir mye lest, sier Svingen.
Parr vil ha brei barnelitteratur, noe å lese for alle:
- Jeg kan ikke skrive fra et bymiljø, for det kjenner jeg ikke. Jeg er glad for at andre tar seg av den biten. For meg var det en a-ha opplevelse å oppdage at jeg kunne skrive fra eget miljø, og gjøre det til noe eksotisk for andre.
- Jeg skriver på en måte til meg selv. Det er en slags egoistisk lengsel etter å reise tilbake. Som forfatter kan jeg ta med meg ungene til en annen verden, min verden. Det er ikke jeg som er Tonje Glimmerdal eller Lena Lid. Det får jeg ofte spørsmål om. Det er Trille som er meg, sier Parr.
Humor
Svingen skriver realistisk også, om alvorlige tema. «Sangen om en brukket nese» er en fortelling om et av Norges 60.000 barn som lever i fattigdom. Den boka er det lov å le av.
- Humor er viktig når en skriver om triste ting. Det gir et slags håp om at ting kan bli bedre, mener Svingen.
Parr er enig:
- De bøkene som gjør størst inntrykk på meg, de jeg faktisk griner av, er de som også er morsomme undervegs.
Arne Svingens ferske ungdomsroman «Primitive pungdyr», handler om en 15-åring som skal sette verdensrekord i negativitet.
- Omtrent sånn har jeg det hjemme med 16-åringen.