Jeg er mangeårig KrF-medlem, godt fornøyd med partiets politiske retning – med ett viktig unntak; ledtoget med landets tre mest liberalistiske partier. KrF bør søke et nærmere samarbeid med Ap og Sp.

Frihet og fellesskap

Det norske politiske landskapet kan deles inn i liberalistiske og fellesskapsorinterte partier.

Vi har Frp, Høyre og Venstre på den ene siden, og KrF, Sp og Ap på den andre. Det som kjennetegner de liberalistiske partiene og liberalismen er den sterke prioriteringen av friheter og rettigheter for individer og grupper. Valgfrihet, kulturelt og religiøst mangfold sees som viktigere enn behovet for solidaritet, enhet og felles identitet. Ifølge liberalismen trenger ikke samfunnet annen forankring enn honnørordene frihet, likhet, rettferdighet, toleranse, etc. Dette er svært viktige verdihensyn, men som frittsvevende verdier mangler de basis og begrunnelse som kunne sikret dem større stabilitet og slitestyrke, bli «verdier som varer».

En slik basis og begrunnelse har livssynene og livssynstradisjonene – derfor også grunnlovsforankringen i kristne og humanistiske verdier. I tillegg til livssynene kan også fellesskapsforankringen fungere som verdileverandør. Fellesskapssolidariteten kan stimulere og inspirere oss til bærekraftige verdier, kan gjøre dem mer forpliktende. Den kan til og med være forutsetningen for vårt velferdssamfunns bæreevne over tid.

Den nylig avdøde filosofen Zygmunt Bauman advarer om at «Frihet uten felleskap er like farlig som fellesskap uten frihet». Den moderne, individualistiske frihetstenkningen ser ikke at sann selvrealisering ikke oppnås gjennom en negativ «frihet fra», men heller gjennom en positiv frihet der man tar ansvar for mer enn seg selv. Liberalismen setter sin lit til det frie marked, men glemmer friheten fra markedskreftenes manipulering.

For all god verdipolitikk gjelder det å finne en bærekraftig balanse mellom hensynet til frihet og til felleskapsansvar og mellom individ og kollektiv, mangfold og enhet, pluralisme og integrasjon, fornyelse og forankring, rettigheter og forpliktelser, selvrealisering og selvbegrensning. I en hyperindividualistisk, markedsstyrt selvrealiseringskultur fortjener kanskje fellesskapsverdiene en særlig omtanke.

Liberalisme på norsk

Deloverskriften ovenfor er tittelen på en pamflett, forfattet av Sveinung Rotevatn (V). Pamfletten er et eklatant eksempel på hyperliberalistisk ideologi. Den er nærmest kjemisk renset for regulering av frihetsideologien i forhold til fellesskapsansvaret, og målbærer en samfunnsforståelse der statens primære oppgave er å befordre individenes frie utfoldelse. Hør bare: «Aktiv dødshjelp», «vi bør opne for surrogati», «kjøp av seksualtenester», dessuten fri cannabis, fri alkoholreklame, skjenking etter kl 0300, søndagsåpne butikker og det er «openbert at banda mellom stat og kyrkje burde kuttast».

Nå er heldigvis Rotevatns rabiate liberalisme ennå ikke vedtatt politikk for Venstre, men det er forbausende lite om å gjøre. Venstre konkurrerer med Frp om å være landets mest liberalistiske parti, særlig innen områder som er viktige for KrF. Partiet har åpnet for surrogati, søndagshandel, utvidede skjenketider, vin i butikk, assistert befruktning for enslige, genterapi på fostre, preimplantasjonsdiagnostikk og fjerning av sexkjøpslov – kjernesaker for KrF. To spørsmål melder seg: Hvor er det blitt av det mer konservative Vestlands-Venstre? Hvordan kan Venstre være KrFs viktigste budsjettkamerat og samarbeidspartner?

Mange KrF-ere trøster seg med at det mer verdikonservative Høyre er den viktigste partneren i partiets prioriterte regjeringsalternativ. Men Høyre preges i betenkelig grad av at det har valgt å alliere seg med det verdiliberalistiske Frp. Dessuten ser det ut til å ha mistet mye av den verdikonservative profilen fra Lønning, Langslet og Syses tid. Man sitter med en følelse av at Høyres liberale reformer av f.eks bioteknologi og alkoholpolitikk er satt på vent til etter valget, taktisk av hensyn til KrF. Sikkert er det at KrFs næreste venn ikke er de liberale partiene, men Sp, som har valgt den andre siden.

Rene motsetninger?

Jeg har hittil operert med liberalisme og felleskapsorientering som grove alternativer og ideologiske motsetninger. Men det er behov for å nyansere.

I tillegg til å være en allmenn politisk-ideologisk størrelse, brukes begrepene liberalisme og liberalistisk også i en snevrere politisk-etisk betydning. I denne betydningen kan også fellesskapspartiet Ap sies å representere en form for politisk verdiliberalisme, særlig innen verdifeltene samliv, reproduksjon og bioteknologi. Dette er problematiserer en kursdreining mot venstre for KrF.

Ap har tradisjonelt her blitt oppfattet som KrFs hovedmotstander, noe som har ført til at konservative velgergrupper på Sør- og Vestlandet har vent seg til å betrakte Ap som en umulig samarbeidspartner. Problemet her er at i alle fall to av de tre liberale «borgerlige» samarbeidspartiene har utviklet seg til å bli minst like liberalistiske på disse verdifølsomme områdene som Ap. Dessuten: Selv om dette er de viktigste hjertesakene for KrF, kan det være berettiget med en utvidelse av det verdipolitiske saksfeltet, til andre områder, der liberalistene virker mindre troverdige som samarbeidspartier.

Det gjelder f.eks. rus- og edruskapspolitikken, økonomisk utjevning og fattigdomsbekjempelse, miljø- og skatte(lette)politikk. La oss ta et eksempel: Bonuser og tax-free-salg er flystimulerende og miljøødeleggende. Når skal politikerne vise mot til å overlate salget til Vinmonopolet? Et slikt mot er det lite trolig at den liberalistiske leiren vil oppvise.

Begrepet liberalisme trenger altså nyansering. Det samme gjelder fellesskapsbegrepet. Også dette kan forstås på forskjellig vis. Tradisjonelt har Ap praktisert en fellsskapsforståelse som langt på vei identifiserer fellesskapet med staten og den offentlige sektor.

En ovenfrastyrende stat kan både virke umyndiggjørende og svekke ansvarsfølelse og fellesskapsengasjement «nedenfra». På dette punkt er kan hende KrF mer på linje med Høyre som vil begrense området for statlig styring, og overlate mer til frivilligheten og det private ansvaret og initiativet.

Men her bør vi merke oss at også arbeiderbevegelsen er en sentral frivillighetsfaktor i sivilsamfunnet; dessuten at statsdominansen i det moderne, mer «liberale» Ap er mindre framtredende enn før.

I tillegg bør det nevnes at høyresiden ikke bare kan assosieres med frivillighet og statsbegrensning, men også med det frie, uregulerte og manipulerende markedet. Derfor kan det være grunn til å spørre: Er samfunnet som statlig regulert fellesskap å foretrekke fremfor samfunnet som markedsplass, som omgjør «frie» verdivalg til ufrie forbruksvalg?

KrF har nok en engstelse for at en orientering mot venstre vil føre til en avskalling av partiets tradisjonelle kjernetropper på Sør- og Vestlandet. Men her er det både tap- og vinstmuligheter – på lengre sikt trolig mest det siste. Det tradisjonelle grunnfjellet blir stadig mindre, også fordi en god del har beveget seg mot høyre, mot Frp og PdK. Et talende symptom er at meningsmålinger fra mitt opprinnelige hjemfylke, den gamle KrF-bastionen Møre og Romsdal, viser en nær halvering av oppslutningen om partiet, med fare for at førstekandidaten kan ryke ut.

Konklusjonen på mine overveielser burde være klar: KrF bør ut fra viktige verdihensyn , nettopp ut fra en prioritering av «verdier som varmer», bryte ut av ledtoget med liberalismen og søke nærmere samarbeid med Sp og Ap.

Otto Krogseth