Synspunkt om Jugendstilsenteret:

«Forferdelig fine Ålesund»

– En utstilling ved Jugenstilsenteret må romme mer enn vitnesbyrd fra og om de privilegerte menn, skriver artikkelforfatteren.

Fintfolk i Ålesund: Spisestua hos familien Øwre. Den er en del av utstillinga ved Jugendstilsenteret.  Foto: Hugo Opdal/Jugenstilsenteret

Stiller vi ikke høgere krav til historiefortellingen blir Ålesund en litt mindre forferdelig fin by både for dere som bor her og for oss som drømmer oss hit.

Hege Rudi Standal  Foto: Tron Trondal/UiO

Meninger

Jeg har flytta fra Ålesund, og i dag tar jeg med meg barna tilbake i skoleferiene. Uten nostalgi tror jeg at jeg har en ganske balansert forståelse av byen. Det har stor verdi for meg å kunne vise familien min hvor jeg kommer fra, og en del av denne påsken var å besøke Jugentstilsenteret.

Dette innlegget kan leses i forlengelse av debatten om Jugendtstilsenteret, som et innspill fra publikum, men også i lys av at jeg forsker på kunnskaps- og innovasjonsprosesser. Poenget mitt er at jeg ved mitt besøk ble overrasket over hvor mange folk som er utelatt i fremstillingen om gjenoppbygningen etter brannen. Jeg ble oppmerksom på hvordan vi forteller historien vår.

Meiner jugendutstillingane er vanskjøtta:

«Jugendstilsenteret ein nedtur»

Laurdag 9. desember vitja eg Jugendstilsenteret i Ålesund og gjekk derifrå trist, men først og fremst rasande.


Kok kaldt

I Ålesund har vi en måte å snakke på som ofte misforstås, eller i det minste kan fremstå litt merkelig i møte med folk fra andre deler av ladet. Som barn kunne jeg kjenne på vannet i sjøen og med gruglede slå fast at det var kok kaldt før jeg vasset uti. Motsetningene var ment som en understrekning av hvor kaldt vannet var. På denne måten kunne mine venner og jeg høres ut som små adjektivhistorier i måten vi beskrev omgivelsene våre.

I dag husker jeg særlig de folkene som var en del av mine omgivelser i oppveksten på 80- og 90- tallet. Jeg husker farmor som bakte grusomt gode horn med frø og hjalp til med leksene. Farfar var der også, som postmann og smågårdsbruker, klar til å ta over som leksehjelper når matematikken sto for tur. Jeg satt i bilen og ventet da de kjørte ut hjemmebakst til bekjente og så dem engasjere seg i tombola og annen innsamling for at det skulle bli kirke på Moa. Mormor var fysioterapeut på sykehuset, hun hadde mye å gjøre, men også tid til lekser og til å være sammen med barnebarna. Morfar var lærer på Fagerlia og lagde den beste fiskesuppa med hjemmelaga fiskeboller. Søstera mi og meg møtte hver mandag på Badet fritidsklubb og sa hei til Astrid og de kule ungdommene som hang der og røyka så mye at det lukta røyk av klærna da vi kom hjem. Der var vi for å møte venner fra andre steder i byen og spille i et barneteater som hadde plass til alle. I dag forstår jeg at dette møtestedet var spesielt viktig for noen av de andre barna som trengte å møte voksne med engasjement og varme utenfor sitt eget hjem.

Kronikk:

Slik svarer direktøren på kritikken mot Jugendstilsenteret

Gro Kraft, direktør, Jugendstilsenteret og KUBE, svarer på kritikk om blant annet for lite satsing på kartlegging av jugendstil.


Men jeg husker også andre i mitt nærmiljø, jeg husker nabodama som alltid klappet katten vår, at han Hesseberg borte på butikken delte ut litt snop til oss barna i barnehagen hvis vi hang på gjerdet lenge nok, også husker jeg vaktmesteren som hev måsereira ned fra takene.

Jeg husker at mammaen til min beste venn tok etterutdanning som anestesisykepleier mens hun var aleneforsørger. Da forsto jeg nok ikke helt hva det betydde, men jeg forsto hvor stolt Elisabeth ble da siste eksamen var bestått og det var stort nok. Jeg så hvordan folk løfta andre fram, men også hvordan noen ikke nødvendigvis gjorde som de gjorde av omtanke for andre.

Jeg forsto at jeg hadde folk rundt meg som gjorde bra saker for seg og for Ålesund. De som er nevnt her er bare noen få eksempler på dem som samla gjør at jeg husker hvor forferdelig fint det kan være å vokse opp i Ålesund.

Tema i familieselskap

Etter at barna og jeg hadde besøkt Jugendstilsenteret ble besøket og historien om brannen diskutert i et familieselskap. Jeg kunne fortelle at vi ved besøket ble tatt forferdelig godt imot, med påskequiz, kaffe, te og sjokolade til barna. Den fantastiske innredningen fra det gamle Svaneapoteket er nesten verdt turen i seg selv, og sammen med den spisestuen i eik, porselen og sølvsmedkunst fikk vi se eksempler på stilen. Tidsmaskinen var et interessant formidlingsgrep. Vi fikk høre hvordan folkene i 1904 opplevde det mest dramatiske døgnet i byen sin historie. Her økte forventningene om at museet kanskje har ambisjoner utover å formidle Jugentstil; at det handler om byhistorie i en videre forstand knyttet til denne dramatiske tiden.

Etterpå gikk vi ned i kjelleren og kunne lese om hvordan murermestere, arkitekter og andre prominente borgere som hadde utdannelse og kapital bygde nytt fra asken. Vi lærte om hull-mur, lokal marmor, og utstillingen formidlet det tekniske i byggeprosessen.

Jugendstilsenteret

«Fordi Jugendstilsenteret og kommunen gjennom mange år ikke har gjort jobben sin, har det arkitektoniske særpreget i Ålesund gradvis mistet sine kvaliteter»

Markeringen av bybrannen i Ålesund har nå utviklet seg til å bli en slags årlig midtvintersfest.


Karikerte kvinner

Mitt inntrykk av utstillingen sånn som den står nå er at den i beste fall er svært ensidig, i verste fall kan en slik forenkling av historien føre til at vi forstår historien forferdelig feil.

For på samme måten som jeg grovmasket forsøker å beskrive min barndom i Ålesund som preget av ulike folk med ulikt kjønn og fra ulike samfunnslag må vi kunne forvente at et museum evner å reflektere det samme mangfoldet i vår bys historie. En utstilling ved Jugendstilsenteret må romme mer enn vitnesbyrd fra og om de privilegerte menn. Vi må forvente å kunne forstå hvordan flere deltok i gjenreisningen av byen, og vi må ikke godta at kvinner og barn kun får plass i historien gjennom karikerte illustrasjoner som den av hun som slår løs på mannen som har en tittekasse med nakne damer, eller hun som observerer den komiske doktoren med sin lampepusser i nedbrente gater.

Kjøp av Kirkegata 1A er gjennomført:

Fylket har kjøpt nabobygget – vil utvide Jugendstilsenteret

Møre og Romsdal fylkeskommune har kjøpt Kirkegata 1A i Ålesund. Nå starter prosessen for å se på mulighetene for museumsutvikling i Jugendstilsenterets nabobygg.


Et større system

Men det var jo sånn det var, sa noen i familieselskapet. Det var jo menn som bygde, det var jo menn som styrte. Det er kanskje sant, men det er bare en del av historien. Ålesund og den større regionen her i vest er avhengig av innovasjon og entreprenørskap. Regionen er til og med kjent for å særlig lykkes med disse prosessene når vi sammenligner med andre regioner med tilnærmet lik ressurstilgang. De som arbeider med å tilrettelegge for disse prosessene vet at hendelser som gjenoppbygning av en by må forstås i relasjon til et større system, avhengig av flere komponenter enn arkitekten, ingeniøren og byggmesteren.

Hvis vi ikke forstår hvordan ulike deler i samfunnet virker sammen vet vi egentlig veldig lite, og fordi mange av disse dynamikkene i samfunnet har en historisk forankring er det ikke bare historien vår som blir forferdelig fattig hvis vi bare formidler løsrevede fragmenter som utstillingen ved Jugendtstilsenteret. Vi står også dårligere rustet til å løse de utfordringene vi står ovenfor i vår samtid.

Hege Rudi Standal
Phd-kandidat ved senter for teknologi, innovasjon og kultur. Universitetet i Oslo.

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.