Europas svake supermakt

EU-spørsmålet dukker med jevne mellomrom opp i mediene, men fortrinnsvis som meningsmålinger. Spørsmålet om norsk medlemskap i unionen er fortsatt den mest fraværende ikke-sak i norsk politikk. Nå snakker heller ikke Erna Solberg høyt om medlemskap. En massis skepsis til unionen har spist seg et stykke inn i Norges fremste og eneste ja-parti også.

Færre ja

Det er en helt ny situasjon at Norge ikke har et parti som ubetinget støtter medlemskap. Men den har sine forklaringer, som vi har fått vite de siste ukene i kommentarer til meningsmålinger blant andre i Nationen og NRK. Problemene i Eurosonen har skremt mange av de gamle ja-argumentene , som jo nettopp satset på solidaritet, styrke og fellesskap og til å hevde EU som Europas og verdens supermakt.. Kristin Clemet, høyresidens ideolog, forklarte nylig til Nationen at jasiden mangler lederskap som kan ta spørsmålet om norsk medlemskap opp til en rimelig og fornuftig debatt.

Nei-siden kan slappe av

Det er kanskje ikke så mye spørsmål om lederskap, som motivene for en debatt om norsk medlemskap. Clemet håper på plutselige forandringer som også kan ovebevise nordmenn og kvinner om fordelene ved medlemskap i EU. Men så langt kan nei-siden legge seg på latsiden. Meldingene fra EUs hovedstad Brussel og de andre hovedstedene i unionen er manna for en hver som i det innerste av deres respektive sjeler er overbeviste om at Norge bør stå utenfor. Derfor blir EU fortsatt en ikke-sak. Den er fraværende fra de rødgrønne, og vil knapt ha noen sjanser med Høyre og FrP i regjering. Hvilke ”plutselige begivenheter” som skal hjelpe Clemet og andre jafolk vet vi ennå ikke. EU har hendene fulle med økonomiske problemer. Mange frykter at et sammenbrudd i Eurosonen vil forplante seg til hele EU.

Ingen union

Men foreløpig er det intet som tyder på et snarlig tilbaketog fra den europeiske unionstanken. Snarere tyder mye på det motsatte. Den europeiske gjeldskrisa og finansmarkedenes mistro til mange medlemsland er store. Det kan bety at EU-landene på kort tid blir enige om langt sterkere omdreininger i samarbeidet, denne gang i et omfang og i en hastighet som ville vært utenkelig bare for få måneder siden. Det skyldes EU-kommisjonen som nå tar grepet om en langt sterkere kontroll med medlemslandenes budsjetter dermed også med gjelda og låneopptakene.

Danmark

I Danmark, et av de land som står utenfor Eurosonen, blir regjeringen til Lars Løkke Rasmussen beskyldt for å ha tryglet EU om å presse fram de strenge spareplanene som også danskene må igjennom i håpet om å dele ansvaret for elendigheten med EU. Men innstramningene skjer likevel med store politiske omkostninger for den borgerlige regjering og for støttepartiet Dansk Folkepart, som for første gang beveger seg ned fra sine populistiske høyder for å svinge en høyst upopulær sparekniv på svake grupper i det danske samfunn. Og som en ny kile i det borgerlige samarbeidet beskylder Dansk Folkpeparti regjeringen for å smugle Danmark bakveien inn i pengeunionen, tross danskenes nei til Eurosonen ved folkeavstemningen i 2001.

Liknende debatter blir ført i Sverige, som er et annet land utenfor euroen, og ikke minst i Storbritannia som holder fast på sitt Pund.. Der sa statsminister David Cameron nylig at ”Eurolandene må klare sine egne problemer”. Likevel er alle enige om at mer union er på vei inn . Krisa har skapt politisk framdrift for enda mer sentral styring fra Bryssel. Sannsynligvis blir det bråk hvis EU-kommisjonen forlanger å godkjenne forslagene til statsbudsjett før de blir vedtatt av parlamentene. Men de nye omdreiningene i EU-samarbeidet betyr at EU-kommisjonen fra neste år vil kikke regjeringene over skuldrene før budsjettplanene blir vedtatt. Den bitre pillen har Hellas blitt tvunget til å sluke, Spania også og flere av de kriseramte EU-landene i sør.

Tjener ikke penger

Det spørsmål alle stiller seg er hvor mye det hjelper med sentralisering og en kommisjon som banker på plass spareplaner for å skjerpe de spesielle reglene for medlemskap i Eurosonen, restriksjoner som trolig vil bli presset også på EU-land utenfor Eurosonen. Noen mener at den finanspolitiske disiplinen har tatt overhånd. Problemet er ikke prisstigning og inflasjon, men arbeidsledighet og det faktum at EU ikke lenger tjener penger. Konkurranseevnen og produktiviteten er stagnert. Nå tar EU-toppene en gedigen sjanse. De skal spare krisa i hjel i håpet om at den ikke ender opp grøfta til en ny krise. Men i medlemslandene bobler misnøyen. Generalstreiker, demonstrasjoner og regjeringskriser følger i kjølvannet av sparepakkene. Spanias sosialdemo- kratiske statsminister Jose Luis Zapatero holdtforleden pusten i spenning .Inntil regjeringens hans fikk sparepakken gjennom i parlamentet med en enkelt stemmes overvekt. Det er knappe marginer i det demokratiske Europa, der en økonomisk krise ender opp i grepet til byråkratiet i Bryssel.

Svak supermakt

Også EU-toppene må ut og dele ansvaret med de uheldige lederne i med lemslandene. ”Europa: Verdens svakeste supermakt”, skrev EU-vennlig Politiken nylig og oppsummerte situasjonen slik:” Hvor ble vi av? Selv om EU er verdens rikeste region og verdens største handelsmakt, så synes det gamle kontinent nesten fortapt i en ny verdensorden. Intern europeisk krangel får både Kina og USA til å se mot andre horisonter”. Om ikke den fullbyrdede sannheten i historien om EU, så i hvert fall en overhengende følelse av nederlag. Ja-siden i Norge må trolig vente enda lenge før nye endringer setter fart i en norsk EU-debatt. Og neisiden kan hente argumentene gratis fra et kontinent som forsøker å samle styrke i striden med seg selv.

Kanskje burde begge fraksjoner i det knastørre norske EU-landskap minnes om to norske folkeavstemninger fra 1972 og 1994, der et flertall av folket advarte mot sentrale deler av de trendene som skapte EUs pågående krise: Unionens demokratiske underskudd og kapitalens friheter. Begge deler er kommet på avveie i det europeiske politiske og økonomiske landskapet.