Mange vil mene det er en drøy spådom. Paris-terroren kaster tunge skygger over toppmøtet. Krigen i Syria og flyktningkrisen skyver klimaet ned på den politiske dagsordenen. Og mens 2015 er rekordvarmt og bryter en-gradsgrensen, mens det ligger en ny politisk kaldfront mellom øst og vest.

I tillegg sier historien sitt. I kjølvannet av FNs klimakonvensjon fra Rio i 1992 flyter skuffelser og nederlag i en lang stripe. Kyoto var en stund et lysende eksempel på det motsatte, men glansen viste seg like flyktig som morild. I 2009 i København ventet nesten alle ny framdrift, men det endte med havari. Hvorfor skal da Paris bli suksess?

For det første var ikke København et totalforlis. To-gradersmålet ble satt og de rike landene forpliktet seg til økonomiske bidrag til de fattige.

Sjøl om lite av pengene er kommet på bordet, og stadig færre tror at vi klarer å kutte utslippene av klimagasser raskt nok til å holde oss under to-gradersmålet, ligger målene stadig fast. I tillegg har land som Kina og USA har tatt et langt sprang framover.

Fiaskoen i København la også grunnlaget for en ny avtale-tilnærming. I stedet for en «top-down»-avtale som trer kuttmål ned over landene, skal vi nå få en «bottom-up»-avtale der alle bestemmer sine kuttmål.

Dette ligner litt på høydehopp i OL der alle sjøl får bestemme hvor høyt de må legge lista for å ta gull. Det blir mange gull på den måten, men lengre mellom verdensrekordene.

Slik blir det også i Paris. Norge følger EUs mål om å kutte utslippene med 40 prosent fra 1990 til 2030. Verdens samla ambisjoner er imidlertid for lave. Om nasjonene ikke kutter mer enn de lover i Paris, blir trolig kloden tre-grader varmere målt mot førindustriell tid.

Det vil være katastrofalt. Vi får mer ekstremvær, flom og tørke. Issmeltingen øker og havene vil stige og oversvømme små øystater, men også noen av verdens tettes befolkede områder og byer. Vi vil få store sultkatastrofer og mange millioner av klimaflyktninger.

Avtalen i Paris blir ikke optimal. I dag er utkastet en mønstring av klammeparenteser som dekker over at alle kontroverser.

Suksessen vil bestå i de viktigste av disse fjernes, og at avtalen gir et nytt rammeverk. I seg sjøl sikrer den ikke en global oppvarming under tograders-målet, men flertallet av verdens nasjoner vil være med.

I Paris bygges klodens nye klimaanlegg, der styrken kan justeres senere. Avtalen må regulere rapportering og hvor ofte og hvordan nivået skal justeres, og være så robust at den ikke bryter sammen når ambisjonene skal skrus opp. Djevelen ligger i avtalens detaljer.Målet er fortsatt at den skal være juridisk bindende, men det har Kina og USA alt satt en stopper for. Betydningen av at disse CO² -stormaktene er langt mer offensive enn før, overskygger i dag likevel dette.

Det ligger et høytrykk av alvor over klimatoppmøtet. Aldri før i historisk tid har vi hatt det så hett som nå, og aldri tidligere har målingene vist så mye CO² i atmosfæren. Havet stiger, og vi styrer inn i ukjent farvann i en skremmende fart.

Heldigvis er det stor enighet om dette blant verdens ledere nå, og det gir håp om handling.Paris-møtet blir en suksess, om ikke annet fordi 150 land binder seg til reelle kutt og fordi vi får en slags avtale. Men vi bør ikke nøye oss med en suksess. Paris-møtet må bli historisk. Vi har lite tid å miste. Vi har ikke råd til å feile. Det vil ikke våre etterkommere kunne tilgi.