I skrivende stund har over 50.000 mennesker blitt arrestert eller sparket fra jobbene sine i Tyrkia. Det er fullstendig utelukket at alle disse var involvert i kuppforsøket, og de fleste av dem var åpenbart merket «uønsket» på forhånd. President Recep Tayyip Erdogan kalte nylig kuppforsøket «en gave fra Gud» – dette var anledningen han trengte.

Utrenskingskampanjen er på en skala det finnes få eksempler på i nyere verdenshistorie, mye på grunn av hvor raskt ting har gått. Den er intet mindre enn et ledd i en omfattende nasjonsbyggingsprosess. Den siste uken har 1.577 universitetsdekaner, 21.000 lærere og 15.000 tjenestepersoner i utdanningsministeriet fått fyken – fordi nasjonsbygging også handler om bygging av fremtidige generasjoners selvbilde, historieoppfatning, og verdenssyn.

Historiske rivaler

Tyrkia og Russland har en historie med militær og politisk rivalisering som strekker seg flere århundrer tilbake, og i dag har Putin og Erdogan overlappende interessesfærer som gir betydelig konfliktpotensial. Moskva reagerte nådeløst da Tyrkia skjøt ned et russisk jagerfly i november i fjor, og forholdet har vært preget av isfront siden da.

Det er imidlertid ikke tilfeldig at Putin og Erdogan nå fremstår som perlevenner. I forkant av kuppforsøket ba Ankara Moskva om unnskyldning for flynedskytingen. Under de første timene av tumultene natt til lørdag forrige uke var Kreml først ute med støttende ord til den tyrkiske regjeringen.

Kuppfrykt i Russland

Faren for maktovertakelser ved kupp er en eksistensiell, underliggende angst for dagens russiske lederskap – som det har vært for alle ledere i Kreml de siste hundre år – og sympatien skinner gjennom. Dette passer dessuten inn i Moskvas eget narrativ om fiendtlig omringing av «liberale, vestlige verdier» og NATO-styrker. Og på under en uke har Erdogan undertrykt opposisjon på en skala Putin ikke har klart på flere år – de to, og systemene de representerer – er til inspirasjon for hverandre.

Strategisk viktig

Men dette er også en strategisk anledning for Russland på et høgere nivå, og Putin griper den bevisst. At flere NATO-land nå tar avstand fra Erdogans hardhendte svar på kuppforsøket, og at flere regjeringsvennlige tyrkiske medier mer enn hinter til at amerikanske myndigheter var delaktige i kuppforsøket – alt dette er gull for lederskapet i Kreml, særlig gitt NATO-oppbyggingen i Øst-Europa og konflikten i Øst-Ukraina.

Tyrkia er landbruen fra Midtøsten og Asia til Europa. Landet har en lang kystlinje til Svartehavet, hvor Russland har en av sine ytterst få varmtvannshavner og den viktige Svartehavsflåten. Det ligger på begge sider av Dardanellene og Bosporos-stredene, og kontrollerer dermed inn- og utseiling mellom Svartehavet og Middelhavet. Selv om Tyrkia har vært politisk annerledes enn mange andre Natoland har landet vært en nøkkelalliert siden NATO-innlemmelsen i 1952.

NATO-splittelse

I dag ligger Tyrkia og Svartehavet i skjæringspunktet mellom flere av de faktorene som påvirker Europas sikkerhetspolitiske bilde mest: Flyktningstrømmene fra Midtøsten, separatistopprørere og islamister i Kaukasus, og Russlands ambisjoner i Øst-Europa. For ikke å snakke om nåværende og fremtidige olje- og gassforsyninger til kontinentet.

Militært nærvær i Svartehavet er regulert av Chamonix-traktaten av 1936, og begrenser tilstedeværelse av stater som ikke har kystlinje. Med unntak av Russland er alle disse enten NATO-land (Romania, Bulgaria, Tyrkia) eller politisk og militært orientert mot Vesten (Georgia og Ukraina). Russlands selvforståelse i en internasjonal sammenheng har historisk vært – og er fremdeles – preget av utrygghet og en følelse av omringing. Når Putin nå tar imot Erdogan med åpne armer er det delvis på grunn av muligheten for å utnytte en rift i NATO av strategisk betydning.

Press som virkemiddel

Som nevnt har Erdogan den siste uken gjort ting Putin kanskje har drømt om, men som ikke har vært gjennomførbare i samme grad. At et NATO-land – Tyrkia – nå ser ut til å kunne komme unna med så massive represalier som det Erdogan gjør setter en farlig presedens, og bare fremtiden vil vise i hvilken grad denne vil påvirke Russlands interne politiske landskap.

Politisk og diplomatisk press er et tveegget sverd. Tyrkias andre NATO-allierte har få andre midler til disposisjon. Samtidig vil for mye av det gi vind i seilene til antivestlige tyrkiske konspirasjonsteoretikere – som det finnes flere av.Det kan også gi større moment til aksen mellom Ankara og Moskva, og komplikasjonene som kan følge av det.