Løftet om et gufs fra fortida

Utsagnet over var noe guttene i klassen i ny og ne kunne slenge mot hverandre, den gang jeg gikk på barneskolen på 1980-tallet. Ordene ble gjerne etterfulgt av latter, fra både jentene og guttene – vi visste alle at hvis du ble plassert på Ratvikåsen, da var du pling i bollen.

Sett med voksne øyne var utsagnet hensynsløst og den hånlige latteren stygg. Elevene som gikk på Ratvikåsen var ikke gærne eller håpløse, men de hadde utfordringer av ulike slag som flertallet slapp å hanskes med. Utfordringer vi ikke var modne nok til å forstå, og som ingen hadde tatt seg bryet med å forklare oss. Den gang ble disse elevene plassert for seg selv, i spesialskole. Siden har spesialskolene i stor grad blitt et historisk fenomen. Allerede i 1975 ble det vedtatt at de skulle fases ut og legges ned.

Gufset

Derfor opplevde nok mange det som et gufs fra fortida da det ble kjent at Ålesund kommune, gjennom opplæringstilbudet Løftet, vil gi elever med en atferd som er vanskelig for skolene å håndtere, et eget tilbud lokalisert til nettopp Ratvikåsen skole. Nå sier kommunalsjef Bjørn Ivar Rødal at lokalisasjonen til Ratvikåsen slett ikke er gitt, men så er det heller ikke det fysiske stedet tilbudet skal være på som vekker skepsis.

Det tvilen knytter seg til er snarere ønsket om å plassere «de vanskelige» for seg selv. Er vi der igjen nå, liksom?

Utsettelsen

Da planene om Løftet ble kjent i januar i år, lot ikke reaksjonene vente på seg. «Dette er et pedagogisk tiltak som setter oss femti år tilbake i tid» sa Grete Dalhaug Berg ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. Også andre fagfolk innen pedagogikk og læring uttrykte skepsis til opplegget.

Skepsisen gjorde nok sitt til at politikerne i Kultur- og oppvekstutvalget i Ålesund kommune samla seg om et utsettelsesforslag da de skulle behandle saka. De krevde å få relevante forskningsmiljøer til å se på Løftet før de tok en avgjørelse på om dette er noe kommunen skal opprette.

Følte seg misforstått

Rådmann Astrid Eidsvik, representert ved en arbeidsgruppe som jobber med Løftet, følte seg misforstått. «Disse elevene er allerede tatt ut av skolen», kunne Johannes Drabløs, tidligere leder for PP-tjenesten og med i arbeidsgruppa, fortelle. Han utdypet at elevene vi her snakker om per i dag er henvist til ad hoc-løsninger der de gjerne blir plassert i bomberom, nedlagte barnehager eller klubbhus.

Disse veldig få elevene, fire til seks per år, har en atferd som kan være farlig både for dem selv og medelever, understreket Drabløs.

Han la til at kommunen mange ganger har følt seg hjelpeløse overfor elevene fordi de ikke har greid å finne gode løsninger for dem. Kommunalsjef Bjørn Ivar Rødal påpekte at hensikten med Løftet er at elever med svært alvorlige atferdsutfordringer skal få en ny start som gjør dem i stand til å fungere godt på skolen.

For elevene skal tilbake til skolen, det er det ingen tvil om, bedyrer arbeidsgruppa bak Løftet, og viser til at et lignende prosjekt som heter «Glassverket» i Bærum har gode resultater. Der kommer to av tre elever tilbake til skolen og fungerer godt etter at de har fått hjelpen de trenger.

Ja vel?

Ok. Så to av tre kommer tilbake til skolen. Hva skjer med den siste tredjedelen? Det lurer jeg på. Jeg lurer videre på hvorfor kommunen i dag henviser de aller mest utfordrende elevene i grunnskolen til ad hoc-løsninger og plasserer dem i bomberom. Jeg lurer på hvorfor disse elevene allerede er «tatt ut av skolen». Og jeg lurer på hvorfor fire til seks elever årlig i ålesundsskolen har fått så store vansker at de er farlige for seg selv og medelevene sine.

For hvis elevene har så store problemer at de har utviklet seg til å bli farlige må problemene ha vært der en stund. Eller?

En vill tanke

Løftet skal koste 2,4 millioner kroner i året. Blant annet fordi det konstituert PP-leder Svein Ola Lillestøl omtaler som «svært kompetente mennesker» skal ansettes for å jobbe med satsingen. Her er en vill tanke: Hva med å ansette disse kompetente menneskene og la dem jobbe med elevene der de allerede er, i skolen sin? For utenfra kan det saktens se ut som om Ålesund kommune ikke har gjort nok for disse elevene fram til nå. Og selv om jeg ikke tviler på at intensjonene er gode fra rådmannens stab, kan det utenfra se ut som om løsningen her er å gå utenom bøygen. I stedet for å ta tak i utfordringene der de er, flytter man problemet, isolerer det og utsetter elevene som blir plassert under Løftet for et potensielt stigma. For hvor lang tid går det før elevene i samtlige barneskoler i Ålesund vet at «de håpløse» sendes til Ratvikåsen? Jeg vil tippe det tar maks en måned. Og stempelet om å være «en av de håpløse» kan henge ved et menneske resten av livet.

I stedet for å skape dette stigmaet kan man velge en annen strategi. Man kan ta seg bryet med å gi medelever rundt «de vanskelige» forståelse for at livet ikke alltid går i rett linje, at noen dessverre sliter mer enn andre, at dette er et felles problem som man må løse sammen. At alle, også medelever, har et ansvar.

Ankepunktet mot denne strategien er at den er veldig, veldig krevende.

To alternativer

Etter at Kultur- og oppvekstutvalget ba om utsettelsesforslag i denne saka har fire forskningsmiljøer kommet med sine faguttalelser om Løftet. Dette er Læringsmiljøsenteret i Stavanger, Høgskulen i Volda, Statped Midt og NTNU. Felles for alle fire er at de mener det beste er å sette inn tiltak på skolene der elevene går. Det påpekes dessuten en utilfredsstillende faglig begrunnelse for tiltaket.

Mandag skal Kultur- og oppvekstutvalget igjen ta stilling til Løftet. Saka går uansett videre til Bystyret, men føringene fra utvalget vil være avgjørende. Rådmannen har i sakspapirene skissert to alternativer, som forenklet sagt går de ut på at Løftet enten gjennomføres, eller skrinlegges. Rådmannen selv ønsker at tiltaket settes ut i live.

Likevel påpeker Astrid Eidsvik at ting ikke kan forbli slik de er i dag. For å plassere vanskelige elever i bomberom synes nok også hun at vi bør holde oss for gode til. Vi lever tross alt i 2017. I saksdokumentet sitt skriver Eidsvik at et alternativ til Løftet forutsetter at barn med store atferdsvansker får tilrettelagt opplæring i elevfellesskapet ved sin egen skole. Videre må det til en «vesentlig styrking av kapasiteten i grunnskoleteamet til å følge opp elevene og veilede skolene umiddelbart ved behov. Ressurser til å styrke bemanningen rundt disse elevene må være disponible.»

Ser man det, her er vi inne på noe. Vanskeligere enn dette trenger det kanskje ikke å være.