Åtte år i opposisjon og snart fire år med en skrantende samarbeidsavtale med de blåblå tærer på. I viktige verdispørsmål føler KrF seg stadig oftere grisetakla av Frp, og budsjettforhandlingene har vært gjørmekamper på høstvåte baner.

Jo, Knut Arild Hareide vil på banen, men han vil ikke spille på lag med Frp. Han briljerte kanskje ikke i sin tale til landsmøte, og har vel kanskje vist større evne til å begeistre i sine hilsningstaler til landsmøtene Venstre og Høyre denne våren.

Men budskapet er likevel klart, og det treffer KrF-sjela. Han stabler hjertesakene i lag på lag. Han vil lovfeste minstenorm for bemanning i skolen og i eldreomsorg. Han lover kamp for menneskeverd og mot sorteringssamfunnet.

Dette var ingen tale som utfordret grunnfjellet i KrF. Dette var ingen tale som skulle flytte partiet i noen som helst slags retning politisk. Dette var en tale som samtlige KrF-ere skulle nikke gjenkjennende til.

En slik vektlegging av partiets bankende vaffelhjerte, har imidlertid også en annen klar konsekvens. Knapt nok ett eneste avsnitt i talen har med et snev av verdifellesskap med Frp. Der de i praktisk politikk finner løsninger sammen, blir et verdipolitisk møte mellom dem en rein katastrofe.

I flyktning- og bistandspolitikken er de klare motpoler, og KrF vil ikke at Norge skal delta i konkurransen om å ha Europas strengeste flyktningpolitikk. Partiet vil heller ikke være heiagjeng til regjeringens sentraliseringsreformer, og er lei av å være den som skal «reparere distriktsfiendtlige og sentraliserende forslag fra regjeringa».

Hareide er da også tydelig på at et samarbeid med Frp i regjering er uaktuelt. Han inn på banen, han vil ha en ny kurs og han vil ha en ny regjering. Han vil ha hånda på rattet og det i en Sentrum-Høyre-regjering.

Problemet for KrF er at det ikke er de som velger lag, og formen er heller ikke den som den en gang var. Meningsmålingene i dag er på under det halve av valgresultatet fra 2001 da Bondevik kunne stable sin andre regjering på beina sammen med Høyre og Venstre.

Om kjøttvekta skulle avgjøre, så er altså KrF allerede i spinkleste laget. Når Hareides plan i tillegg forutsetter at Fremskrittspartiet må kastes ut av regjeringskontorene, blir vegen til spilletid enda vanskeligere. Erna Solberg kommer sjølsagt ikke til å kaste Frp ut av regjeringskontorene bare for å rydde plass til Hareide.

Skal KrF ha nubbesjanse til å få spilletid i en borgerlig regjering må det altså både en borgerlig valgseier og en regjeringskrise til. En slik krise må partiet skape sjøl, eventuelt med Venstres hjelp. Det er ingen enkel veg.

Kanskje er det likevel lettere å komme på banen ved å ta imot Jonas Gahr Støres invitasjon fra forrige helg, og smette inn den smale dørsprekken som Hareide fortsatt holder åpen mot Ap.

Alternativet kan fort bli å rope fra tribunen i fire nye år. Derfra er det lett å ha sterke meninger om spillet, men langt vanskeligere å score mål.