Futten gikk ut av Ap-champagnen i 2017

Festen som skulle bli lang

Akkurat det skulle nok Ap-leder Jonas Gahr Støre kunne ønske han hadde, etter et år ved roret der skuta gynger mer enn den har gjort på lenge.

Ingen julefred Etter oppløftende meningsmålinger på forsommeren hadde nok Jonas Gahr Støre (Ap) sett for seg å være i sentrum for oppmerksomheten på disse tider, men slett ikke på den måten som det nå har blitt. Foto: Bendiksby, Terje

Kommentar

Valgåret 2017 var året da han skulle overta regjeringsmakta fra Erna Solberg (H), etter fire år i angrepsposisjon – med rikelig anledning til å drive nådeløs opposisjonspolitikk. Og lenge så det bra ut. I julisola, ved terskelen til valgkampen, kunne Støre ennå sole seg i meningsmålinger oppe på 30-tallet.

Men så kom skyene sigende, og de ble svartere og svartere utover sommeren og høsten.

Hovedbudskapene slo feil. Det som skulle handle om kampen mot arbeidsledighet, ble forpurret av de gode tidenes ankomst, og endte opp i en uforståelig saus om fallende sysselsettingsgrad.

Budskapet i skattepolitikken ble om mulig enda mer håpløst. Støre trodde kanskje han skulle framstå som Robin Hood og feie smulene fra de rikes bord – sitt eget inkludert, over på fatene til de som ikke har like mye å rutte med.

Det endte i ren Sheriffen av Nottingham-stil. Sjøl fagforeningsledere oppfattet det som et løfte om å skvise ekstra kroner ut av enhver som passerte forbi, og at målet var 15 milliarder mer i skatt – uansett. Skatt ble målet, ikke middelet. Du vinner ikke valg på skattepolitikk, og aldri på skatteøkning.

Problemene var ikke over med valgnederlaget. Allerede i timene etter at partiet hadde fått det i fleisen, kom nestleder Trond Giske i søkelyset.

Først fordi han uttalte seg slik at enkelte tolket det som han var i ferd med å rigge seg til for å bikke Støre utfor reirkanten. Så fordi Støre flytta han nærmere bordenden på bekostning av Marianne Martinsen.

Så ble det bare enda verre. I dag er Giske sjukmeldt etter en serie #meetoo-anklager, og partiet står uten kronprins.

I beste fall kan Støre trøste seg med at han er uten utfordrere, men hans manglende evne til å takle krisene har ikke styrket sjansene til å utfordre Erna Solberg. Og på venstre fløy truer SV med å rake ut kastanjene fra de rykende ruinene fra misfornøyde velgere.

Særlig festligere blir dette ikke i et større bilde. Aps søsterpartier i Europa har heller ikke hatt særlig mye å feire i året som gikk.

Ved valgene i Nederland og Frankrike lå de sosialdemokratiske partiene tilbake med brukket rygg, og i det tyske valget gjorde SPD sitt dårligste valg siden andre verdenskrig.

I land etter land er sosialdemokratene presset, kanskje med Storbritannias Jeremy Corbyn og Sveriges Stefan Löfven som hederlige unntak. Om det holder til mål for Löfven får vi svaret på i høstens valg.

Når nyttårsrakettene i morgen kveld skjener fryktløst mot himmelen, er det egentlig bare den ene dagen som avløser den andre, men allikevel. Et årsskifte føles ofte uansett som en ny start, som en ny mulighet.

For Jonas Gahr Støre vil det gjennom champagne-boblenes fordreide optikk være vanskelig å se tydelig hva 2018 kan by på. Når han lar årets begivenheter flyte forbi, er det ikke underlig om han gjør seg noen tanker. Motgangen fra 2017 kan lett gå over i et 2018 der utfordringene biter seg fast. Det er ikke gitt at vegen ut av dumpa blir en reprise fra katastrofevalget i 2001. Problemet for partiet og Støre er at det nå er i en situasjon der det kan komme til å etablere seg på et lavere nivå i oppslutning – på varig basis.

I sommer hadde nok Støre sett for seg at han skulle holde nyttårstalen til folket. I stedet leder han et parti i krise.

Ingenting er som det engang var. Det har det heller aldri vært, men for Ap ser det akkurat nå ut som å bli enda mer annerledes enn før.