2018 har offisiell status som Musikkorpsenes år. Norges musikkorps forbund feirer 100 år og har fått velsignelse og penger fra kulturministeren til å arrangere det store korpsåret.

100-årsjubilanten er aldeles ikke døende, slik mange synes å tro. Antall medlemmer er riktignok halvert de siste 25 åra.

Etter storhetstid på 80-tallet og deretter medlemsflukt utover på 90- og tidlig 2000-tall, har korpsbevegelsen stabilisert seg, ifølge tall fra Norges musikkorps forbund.

Fra 2015 til 2016 ble fem korps oppløst i landets nest største korps-distrikt, NMF Nordvest, som omfatter Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.

Antall medlemmer økte med 14.

Godtok andrestemmen

Det er ikke bare medlemstallet som endrer seg med tida.

Selv om musikkorpsforbundet bedyrer at allmenntilstanden er stabil, mener jeg å merke ei holdningsendring til korpskulturen.

Fra stolt og verdig til brysom og irriterende.

Kanskje nettopp derfor må jubileumsåret brukes til å tenke nytt om hva korpsbevegelsen skal være i framtida.

Min gamle dirigent vil nok rive seg i skjegget når jeg innrømmer dette; men jeg har aldri oppfordret mine barn til å spille i korps. Fotballen, derimot, har vi brukt mye tid på.

Hvorfor har ikke jeg, som har gode minner fra årene i Hessamusikken, sett verdien av å la mine egne barn spille et instrument?

For meg var korpset en sosial arena. Der hadde jeg vennene mine, der fikk jeg oppleve mine første utenlandsturer.

Øve gjorde jeg på øvingene, ikke hjemme på jenterommet. Derfor ble jeg aldri særlig god.

Jeg opplevde likevel at korpset alltid hadde en stemme til meg og jeg godtok andrestemmen i trompetrekka.

Selv om jeg ikke traff tonen hver gang, var det ingen som satte meg på sidelinja av den grunn.

Ingen konsert alene

Korps lyder surt. Musikken er gammeldags. Uniformene ukledelige. Musikantene må stå tidlig opp på 17. mai. Og foreldrene; de må forvente et «dugnadshelvete».

Dette er argumenter jeg har hørt mot å la barna spille i korps.

Jo da, det blir fort kjedelig å terpe på «Gammel jegermarsj» hver vår. Og personlig synes jeg det er lite vellykka når korps i haltende tempo sliter seg gjennom «You raise me up» eller «Hallelujah». Fornying av repertoaret kaller dirigenten det.

Likevel, dette overskygges av de gode opplevelsene. Av kameratskapet, lagfølelsen og samspillet.

Dette er verdier som finnes i idretten også, sier du, og har selvfølgelig rett.

Forskjellen er at i idretten må du være individuelt god for ikke å bli bytta ut, og glemt. En fotballspiller kan avgjøre en kamp alene. En korpsmusikant kan spille solo, men ikke framføre hele konserten.

For alle oss andre, vi som ikke er fullt så gode, gir det kanskje en bedre følelse å spille andrestemme på konserten enn å sitte på benken gjennom hele kampen.

Hyllet frivilligheten

Til foreldre med dugnads-angst: Litt må dere ofre om barna skal ha en fritidsaktivitet, det være seg i korpset eller i idretten. Min erfaring er at de samme foreldrene går igjen på begge arenaer.

Hvert lille samfunn i Norge består av vaffelstekere, kaffekokere, fotballtrenere, besøksvenner, villige hender og store hjerter som vi ikke hadde klart oss uten, sa Kong Harald i sin nyttårstale da han hyllet frivilligheten. Uten frivillighet, vil heller ikke korpskulturen bestå.

Gratulerer med jubileumsåret, alle musikanter og alle deres støttespillere!