For å forklare litt: LilleStortinget er et politisk rollespill, der elever ved Fagerlia videregående skole går inn i roller som statsminister, statsråder, politiske rådgivere og sekretærer, samt stortingsrepresentanter, basert på valgresultatet ved stortingsvalget. Alt i alt vil over 200 elever delta i rollespillet som skal gå over tre dager i mars.

Fagerlia er en pilotskole i prosjektet, som den andre videregående skolen i landet som tester ut rollespillet. Målet er blant annet å skape samfunnsengasjement og økt forståelse for hvordan demokratiet og styresettet i Norge fungerer.

Miljø

I går ble det arrangert en debatt i aulaen i Fagerlia som en del av oppkjøringen til LilleStortinget om en måned. Temaet for debatten var miljø og bærekraft, et tema som bør kunne engasjere ungdommene all den tid dette er en av de største utfordringene deres generasjon vil måtte ta ansvar for om få år fra nå.

I panelet satt ungdomspolitikere fra AUF, Unge Høyre, FpU og Grønn Ungdom. Med i panelet var også en representant fra Natur og Ungdom.

Tekkelig

Debatten, som ble ledet lærer Kirsti Anita Røsand, nådde aldri de helt store høydene. Debattlederen hadde ingen problemer med å styre debattdeltakerne som høflig lot de andre snakke ferdig før de kom med egne argumenter. Under debatten kom det enkelte friske utsagn. Det rådet blant annet stor enighet i panelet om at kollektivtilbudet i Ålesund er for dårlig og at panteordningen i hele Norge burde være bedre.

Likevel: denne første debatten var så tekkelig at den mer enn noe forteller at læringskurven bør være bratt foran LilleStortinget i mars. Hvorfor? Fordi det må mer til for å fenge publikum. Et publikum som for øvrig besto av aktører som selv skal i ilden i politisk rollespill om en måned.

Stille i salen

Debattdeltakerne var flinke, men de ble aldri presset til å være veldig konkrete. Også publikum var flinke – de sa ikke noe, ikke engang gjennom applaus, hoiing eller buing. Det er bare det, at i det virkelige livet er rollespillet borte, da er publikum velgerne og debattdeltakerne de som bestemmer. Og det slår meg: vi har skapt så flink ungdom. De gjør akkurat som de får beskjed om og de sitter stille på stolene sine.

Spørsmålet er om de tør å ha meningers mot, tør å ta et standpunkt, tør å stille spørsmål og tør å engasjere seg. For hvis de skal få gjort noe, når det om noen år blir de som sitter i førerstolen, hjelper det ikke bare å være flinke. Da må de også være frampå.