Mye har allerede vært sagt og skrevet etter det tragiske knivdrapet på Brunholmen i Ålesund mandag. En 29 år gammel mann ble drept. Han mistet livet så altfor tidlig. En jevngammel mann har erkjent å ha forårsaket dødsfallet. Begge var del av narkotikamiljøet i Ålesund.

Tirsdag skrev jeg en kommentar der jeg fokuserte på politiets ressurser inn mot byens narkotikamiljø. Etter det har flere kontaktet meg, de fleste med egne, tøffe, historier på hjertet.

Ett sekund

En av dem jeg har snakket med er mamma, som meg. Hun elsker barna sine, som meg, og hun bekymrer seg for barna sine, som meg. Men mens mine bekymringer handler om trivielle ting, som har de husket refleks, har de spist nok, har de på seg nok klær, er hennes bekymringer i en helt annen liga. «Da jeg hørte om drapene fryktet jeg to ting: var sønnen min den drepte, eller: var sønnen min han som hadde drept».

Dette. Bare kjenn ett sekund etter og tenk på hvordan det må være å tenke denne tanken. Kanskje kan ikke vi andre, vi med de trivielle problemene, forstå det, sånn på ordentlig.

Umulighetens skala

Ekstra vanskelig blir dette å forstå når vi vet at mange pårørende er redde for barna sine. De er i en situasjon der frykt og kjærlighet konkurrerer om den øverste plassen på umulighetens skala.

For bare tenk deg hvordan det er å oppleve at hjemmet ditt stormes av svartkledde menn ikledd masker. Forestill deg hvordan det er at disse mennene banker deg opp, mishandler deg og tar tingene dine. Fordi en av dem du elsker mest i denne verden skylder dem penger.

Eller, i verste fall, barnet ditt er en av de svartkledde. Barnet ditt overfaller deg, truer deg. Dette skjer, i Ålesund.

Ønsker hjelp

Og i den andre enden av skalaen er rusmisbrukerne selv. Noen av dem har jeg også snakket med de siste dagene. Historiene er brutale, og alle er unike.

Likevel finnes det ett fellestrekk hos brukerne og hos de pårørende: Ønsket om fokus på hva som kan gjøres for å unngå at hendelser som drapet på Brunholmen skjer igjen. Ønsket om at det skal være hjelp å få. Som kjent, alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor, fritt gjengitt fra Holberg.

Finne deg når du sliter

En av mine kilder, en mann i 20-årene som snart har ruset seg halve livet sitt, sa det fint: «Det handler om å finne barna som sliter når de sliter, og ikke når det har gått så langt at de har funnet en løsning selv».

Det forebyggende arbeidet må begynne tidlig. Dette la også en av de pårørende jeg har snakket med vekt på. «Ikke la barna begynn å røyke!» sa hun, og jeg må innrømme at jeg lo litt da, men hun svarte: «Jeg vet det høres hysterisk ut, men det begynner med røyk. Kan de å røyke kan de også røyke hasj. Og begynner de med hasj, er vegen videre kort».

Et menneske med et navn

Så hva kan vi som samfunn gjøre? Vi må hjelpe så tidlig som mulig, men folk som har vært i dette systemet selv, legger vekt på at det da er avgjørende at instansene snakker sammen. Ulike hjelpeinstanser må overlappe hverandre. For når Jeppe begynner å ruse seg, er det sjelden bare én grunn. Derimot er det behov for én kontaktperson. Kanskje vet ikke verken de pårørende eller Jeppe selv om saka hans hører inn under psykiatri, rus eller politi. Da er det lettere å ringe til Randi, Hans eller Camilla, så kan en av dem hjelpe deg videre. Hjelpepersonene må ha et navn, ikke bare en funksjon.

Lavterskel

Videre pekes det på behovet for lavterskeltilbud. I dagens mølle, der man må gjennom vedtak før hjelp kan fås, faller mange fra på vegen. En av kildene mine sa det slik: «Når man får et vedtak på at man trenger hjelp til et rusproblem, er man allerede langt inn i gørra». Derfor trengs større grad av øyeblikkelig hjelp når motivasjonen er til stede. Lang ventetid før avrusning fører nesten alltid til mer rus.

Utenfor boksen

Så skal det sies at mange gode tiltak er under utprøving. Som prosjektet Housing First i Ålesund, der folk i en vanskelig livssituasjon får hjelp til et sted å bo. Ålesund kommune fikk dessuten nylig pårørendepris for arbeidet som gjøres for å bistå pårørende.

Når dette er sagt etterlyser mine kilder evne til å tenke utenfor boksen. Spørsmål som stilles er: MÅ de som ruser seg være rusfrie før de får jobb, eller kan man tenke seg å prøve en annen innfallsvinkel? MÅ man tilbake til begynnelsen av ventekøa hvis man sprekker eller kan man få en ny sjanse umiddelbart?

Og, en brannfakkel, sånn på tampen: Hva med å avkriminalisere brukerdoser og gi rusmisbrukere dosene de trenger over disk på apotek? Det kan se ut til at et stortingsflertall er på veg mot et slikt vedtak. Samtlige jeg har snakket med de siste dagene mener dette kunne bidratt til å slå beina under markedet til bakmennene. I tillegg ville samfunnet fått mer kontroll og rusmisbrukerne mer verdighet. En god idé?