Familien min har nettopp feiret bursdagen til nummer to i en søskenflokk på tre. Hun er en sunn og frisk elleveåring. For meg, og pappaen, er bursdagen hennes alltid fylt av en ekstra ettertenksomhet, en dypere dimensjon av takknemlighet som for alltid vil bo i hjertene våre. Hun lever. Vi vet at det ikke er en selvfølge.

På ettårsdagen sin var hun alvorlig sjuk. Vi fikk et helvete i Paradis da vi tok med oss to små barn til vakre Maldivene. Babyen vår ble smittet av en aggressiv form for salmonella, men det visste vi ikke da. Det eneste vi visste var at vi hadde en baby med skyhøy feber, kraftig diaré og oppkast. Alt var usikkert.

Julies jul

I denne påskeaftenavisa kan du lese om en familie på Stranda som opplevde den samme usikkerheten i jula 2017. Mens du og jeg spiste julemat og åpnet pakker kjempet ni år gamle Julie sitt livs kamp. Det som begynte med en vanlig influensa utviklet seg til livstruende sjukdom på kort tid.

På den andre siden av nyttår, i januar, feiret familien tiårsdagen til Julie med en ekstra klangbunn av takknemlighet. De vet at denne bursdagen ikke var noen selvfølge. Den alvorlige situasjonen Julie var i for tre måneder siden preger henne fortsatt. Men hun er friskmeldt av legene.

Et fantastisk puslespill

Familien på Stranda har ikke bare åpnet hjertene, minnene og erfaringene sine for Sunnmørspostens lesere, de har også åpnet Julies sjukejournaler. Gjennom Julies historie får du et unikt innblikk i norsk helsevesen på sitt aller, aller beste. Det er en gripende og tankevekkende historie om mange små brikker som sammen lager et fantastisk puslespill.

Selv om historien til min familie skjedde på den andre sida av jorda, var det mye jeg kunne kjenne meg igjen ifra Julies historie i Norge.

Også vi var avhengige av transport fra periferien til sjukehus. Også vi opplevde dager og netter der timene på samme tid var en velsignelse og altfor lange. Men kanskje mest av alt:

Også vi følte at vi hadde all kjærlighet i verden, men forsto at kjærligheten noen ganger kommer til kort.

Kjærlighet aleine er ikke nok, man må ha hjelp.

Helseopplæring

Mens legen ved hotellet i Maldivene prøvde å dysse ned tilstanden, ble ordene til en legevenn hjemme i Norge avgjørende for oss: «Ikke avvent situasjonen, babyer kan bli kritisk dehydrerte på få timer», sa han. Dette gjorde at vi satte alt i vår makt inn på å komme oss til sjukehus, og vi endte opp med å chartre et eget sjøfly.

På det eneste sjukehuset i Maldivene opplevde vi at vi som foreldre måtte drive helseopplæring til sjukepleierne. Hadde det ikke vært for oss ville barnet vårt blant annet fått en nål stukket i hånden som først hadde falt på et skittent sjukehusgulv.

Stor kontrast

Egne ressurser, råd fra lege i Norge, forsikringsordninger som sikret oss transport og det faktum at vi hadde råd til å kjøpe medisiner, reddet vår datter.

Slik er det ikke for de fastboende i Maldivene.

I øyriket i Det indiske hav dør ni barn per tusen fødte før de har fylt fem år. Dette tallet er tre ganger høgere enn i Norge, hvor statistikken forteller tre per tusen fødte. Forventet levealder i Maldivene er rundt fem år lavere enn i Norge. (Kilde: fn.no).

Blir du sjuk i øyriket er det ikke sikkert at du kommer deg til sjukehus. Og gjør du det, er det ikke sikkert at du får hjelp av den grunn.

Her er kontrasten til Julies historie stor. Måten hun ble behandlet på viser hvor heldige vi er som bor i Norge. Hennes historie viser at helsevesenet i Norge er gull verdt.

Samtidig er beretningen om Julie en beretning om hvor viktig kunnskap er, hvor viktig beredskap er, hvor viktig lokalsjukehus er, og hvor viktig det er at ulike instanser snakker sammen og samarbeider.

Å nesten miste

I tilfellet Julie ble alt gjort riktig. Vi i media retter som regel ikke oppmerksomheten mot en sak før noe går feil. Å se på feilene er viktig, for å avdekke systemsvikt eller synliggjøre svikt i rutiner. Men Julies historie minner oss på at feilene er unntakene, gladhistoriene er normalen.

Vi er mange der ute som har opplevd å nesten miste noen vi er glad i, mange som føler at det er et mirakel at det gikk bra til slutt. Men for kvinner og menn i hvite uniformer over det ganske land brukes ikke ordet mirakel. For dem er våre mirakler slik det skal være, en selvfølgelig del av jobben og hverdagen.

For det, alle dere hvitkledde, skal dere ha en stor takk.