I maktvakuumet som er skapt av borgerkrigen i Syria har Islamsk Stat (IS) på kort tid feid gjennom deler av Irak og Syria, tatt makten over store områder og framstår nå som den farligste terrororganisasjonen i verden.

Med sin groteske hensynsløshet og brutalitet har de slått seg fram både på slagmarken og i det internasjonale nyhetsbildet på en måte langt overgår den tallmessige styrke. Religiøse, militære og politiske motstandere blir torturert og henrettet på det mest brutale vis.

Krigerne under den selverklærte kalifen Abu Bakr al-Baghdadis svarte faner er ikke flere enn at de ville fått plass på en stor europeisk sportsarena. Likevel sto de inntil nylig ved terskelen til Bagdad og kontrollerte store byer som Mosul i Irak og Raqqa i Syria.

Luftoffensiv

USA startet sin luftoffensiv mot IS 8. august, og har så langt utført mer enn 200 luftangrep – de fleste over Irak. Denne uka har fly fra både USA og fem arabiske land også angrepet mål i Syria. Natt til fredag ble mobile oljeraffinerier bombet for å strupe organisasjonens viktige inntektsstrømmer.

USA forsøker å skape en bredest mulig koalisjon i kampen mot det som president Barack Obama i sin tale i FN denne uka omtalte som «dødens nettverk». Så langt har han fått med seg mer enn 50 land. En kjernegruppe på rundt 20 er mer direkte involvert enn andre. Fremst står Storbritannia, Frankrike, Belgia og Nederland.

Sammen med Baharain, Jordan, Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er dette land som deltar – eller har sagt de vil delta, i luftoffensiven. I går sa også den danske regjeringen vil stille med kampfly. Det norske bidraget har så langt vært begrenset til transporttjenester, seks millioner dollar til humanitær hjelp og fem militære eksperter.

Vanskelig ballanse

Vestens militære engasjement foregår i en ytterst krevende balanse mellom ulike taktiske, politiske og religiøse hensyn der målet er å isolere og knuse IS.

I et område der nasjonalstatenes makt er nærmest ikke-eksisterende er det vanskelig nok. Det skal i tillegg ikke mye til før dette blir oppfattet som et komplott mellom Vesten og sjiamuslimske stater i regionen rettet mot sunnimuslimer. I sin tur kan det styrke oppslutningen om og rekrutteringen til IS fra mer moderate sunnimuslimer.

Styrker Assad

Luftoffensiven kan imidlertid vise seg å være et tveegget sverd på flere måter enn dette. Særlig i forhold til frontene i Syria, står koalisjonen overfor ulike mål som står i uforenlig motsetning i forhold til hverandre.

Når angrepene settes inn mot IS og Al-Qaida-avdelingen Khorasan i Syria, vil det uunngåelig også være til fordel for Assad-regimets styrker. Flyangrepene svekker de syriske regjeringsstyrkenes sterkeste motstandere. En syrisk diplomat beskrev det som at USA nå kjemper i samme skyttergraver som president Bashar al-Assads generaler i kampen mot terrorisme.

Det gir regimet både pusterom og mulighet til å ha framgang også mot de moderate opprørerne som USA og gulfstatene støtter. Dette kan verken Obama eller hans arabiske allierte leve særlig lenge med, men i praksis er det vanskelig å unngå denne situajonen.

Stabilisering

Slaget mot IS kan kanskje vinnes med bomber. I alle fall kan de slås tilbake med militær makt, og deres innflytelse kan reduseres kraftig. Det internasjonale samfunnet har trolig heller ikke noe annet valg på kort sikt, og kanskje må også Norge regne med å bli tettere involvert i nær framtid.

Grobunnen for terrororganisasjoner som Al-Qaida og IS utsletter vi imidlertid ikke med våpen. Her vil bombeflyene komme til kort. Denne slagmarken er dominert av helt andre krefter enn de bevæpnede pickupene IS rykker fram i. Her er det en eksplosiv blanding av fattigdom, undertrykkelse og religiøse motsetninger sammen med havarerte statsmakter som er den største motstanderen.

Skal denne kampen vinnes, må den militære strategien suppleres, og en langt bredere internasjonal koalisjon må etableres. Denne koallisjonen må være beredt til å åpne en helt annen front og ruste seg med helt andre virkemidler enn våpen.

En prosess som underbygger forsoning, demokrati og økonomisk framgang i regionen er det eneste som effektivt kan slå beina under religiøs og politisk fanatisme. Det mest effektive våpenet mot ekstremistene er en befolkning som ikke sulter, som slipper å leve på flukt og har økonomisk trygghet, et fungerende helsevesen og utdanning å bygge framtida si på.

Dette er en kamp som ikke er over på noen måneder eller år, og ingen har i dag de gode svarene på hvordan den best skal utkjempes. Men legger vi ikke nok kraft og innsats i arbeidet for å stabilisere regionen, vil nye krigsherrer få fritt spillerom.

Da vil det være bare et spørsmål om tid før vi står i samme situasjon. Nye ekstremister kan stå klar til å rykke inn tomrommet i de rykende ruinene av den krigen vi nå er på veg inn i.