Får du et skarp blikk fra sjefen mandag morgen er det gode mulighet for at han eller hun har registrert at du i løpet av helgen har vært og kikket på inntekten og formuen.

Men hvor mange sjekket inntekten din? Det kan bli de neste dagers snakkis.

Regjeringen ville ha slutt på det de kalte snoking i folks privatliv og gjorde det dermed slik at alle og enhver av oss kan gå inn på vår egen profil hos skatteetaten og sjekke hvem som har vært inne og sett på akkurat min lønn.

Det er to kategorier folk som alltid har villet hemmeligholde ligningstallene. Det er dem som vet at de tjener mye mer penger enn hva de strengt tatt fortjener. Den andre kategorien er dem som synes de har en altfor lave lønn holdt opp mot den innsatsen de i egne øyne hver da legger ned i jobben. Slike folk har aldri likt at skattelistene har vært åpne.

De som har en lønn som i grove trekk samsvarer med selvbildet og arbeidsinnsatsen har vel stort sett gitt blaffen i hele skattesøket.

På søk

Men nå går det ikke å gi blaffen lenger. Vi må alle som en kunne svaret på spørsmålet; Hvor mange søk fikk du?

Det blir litt som hvor mange «likes» du daglig hanker inn på Facebook eller hvor mange følgere du har på Twitter.

For hvordan skal du tolke at ikke en kjeft har søkt på dine dine inntekt- og formuestall. Du kan starte med å slå fast at familien bryr seg ikke døyten om deg. Venner har du knapt og for kollegaene på jobben er du luft. Det er overhengende fare for at du er et anonymt vesen som vil skli gjennomlivet uten at noe la merke til at du var der. Hva du tjener gir dine omgivelser i hvert fall blaffen i. Og når de gir blaffen i det, så bryr de seg kanskje heller ikke som så mye annet ved deg. Det er tanker en fort kan gjøre seg.

Vinnerne

Kontrastene blir store til de som kan smykke seg med 10 000-vis av søk. Da er sjansen stor for at du både er rik, kjent og omsvermet. Folk står i kø for å være «venn» med deg på Facebook og du har sikkert 3000 som leser dine små tweets hver eneste dag. Du har kanskje tjent så mye penger at du til og med kommer i avisa. Du er på solsiden av livet.

Skatteetaten og regjeringen har laget en utmerket arena for å kåre vinnere og tapere.

Målet med disse tiltakene var at færre skulle kikke. Det ser ut som at det til en viss grad virker. Kikkeren i oss lever nok fortsatt i beste velgående, men det er litt ubehagelig å vite at du blir oppdaget når du titter inn gjennom en sprekk i gardinen til naboen.

Etter bare noen timer med tilgjengelige skattelister var tendensen klar. Langt færre en før hadde søkt på ligningstallene i skattelistene. Og de som søkte, begrenset søket på en helt annet måte en tidligere. De søkte kun opp et fåtall personer. Mange nøyer seg kanskje med å sjekke noen kjendiser, men våger ikke taste seg inn på naboen.

Da har kanskje regjeringen oppnådd det den ville. Noe av begrunnelsen for å ha offentlige skattelister er tanken om at vi alle lever i, og nyter godt av, en velferdsstat som forutsetter at alle er med å betaler for. Skattelistene var noe av den sosiale kontrollen der en kunne se om all bidro etter evne.

Kombinasjonene av ny teknologi og utbredelsen av nye sosiale medier gjorde at dette tok av. Om du ville det eller ikke kunne du få tall som viste snittinntekten til «vennene» dine på Facebook.

Formuene

For dem som hele tiden hadde været motstandere av åpne skattelister var dette en gyllen sjanse til å stramme inn.

Høyre og Fremskrittspartiet har vært fanebærerne i kampen for større hemmelighold rundt skattelistene. Samtidig har de to partiene har nylig lagt fra forslag til statsbudsjett der de for andre gang reduserer formuesskatten.

Den franske økonomen Thomas Pikettys bok «Kapitalen i det 21 århundre» har vakt oppmerksomhet. Han har studert hvordan inntekts- og formuesopphopning over tid har endret seg. Han påpeker at vi nå er inne i en periode der stadig større formuer samler seg på stadig færre hender. Han påpeker at det er en av våre store globale utfordringer.

Hvordan vi i framtiden skal beskatte de voksende formuene hos noe få blir en av de viktigste politiske debatten vi må ta. Da er det ikke urimelig i et åpent demokrati at vi vet hva vi skal diskutere. Skattelistene er nettopp det verktøyet. I går og i dag har du på nett og papir kunne lese side opp og siden ned om hvem som sitter på de største formuene i Ålesund, på Sunnmøre og i landet for øvrig. Og du har kunnet lese hvor mye de betaler i skatt.

Det kan sikkert være grunner for å begrense søkemuligheten i hvermannsens lønns- og formuesforhold. Men de store formuene vi ser samle seg på stadig færre hender er ikke bare en privatsak. Det er ikke grafsing når de blir offentliggjort. Disse formuene er med og avgjøre hvordan vi skal finansiere velferdsstaten i framtida.

En forutsetning for å kunne ha en opplyst debatten om det viktige spørsmålene er mest mulig åpne skattelister. Og fant du ikke sjefens formue i en ferdig tabell på nettet eller i avisa kan du fortsatt sjekke det selv.

Om du tørr.