De borgerlige partiene krangler fortsatt om hva de egentlig ble enige om i siste kapittel av striden om de lengeværende asylbarna. I sin landsmøtetale serverte Jonas Gahr Støre dem en ny nøtt som kan bli hard å knekke.

Han åpner, etter et betydelig press innad i partiet, for å ta imot 10.000 syriske flyktninger de to nærmeste årene. I tillegg vil han øke den humanitære hjelpen der flyktningene nå er, og vri mer av bistandsbudsjettet over på humanitær bistand.

At det ble godt tatt imot av landsmøtet, var det ikke tvil om. Der Støre lenge så ut til å slite med å mobilisere den store begeistringen, høstet han spontant stående applaus da han slapp dette tallet.

Applausen satt neppe like løst i regjeringskontorene eller hos Frp. Med dette åpner Støre nemlig for å skyte en ny kile inn i den skjøre borgerlige fredsavtalen om flyktninge- og asylpolitikken. Når Arbeiderpartiet nå er så konkrete på dette, ligger det til rette for et flertall på Stortinget for å ta imot et så stort antall flyktninger fra Syria, imot Høyre og Fremskrittspartiets vilje.

Særlig for Fremskrittspartiet kan det være tungt å svelge nok et nederlag nettopp her. Fordi dette er det politikkområdet som klarest skiller Frp og sentrumspartiene, er enhver bevegelse her egnet til å få regjeringsskuta til å gynge. Nå sørger Støre, trolig med nøye overlegg, for å gi skuta en dytt i en kurs som Frp ikke er særlig komfortable med.

Det klarer han uten å endre egen kurs på dette feltet. Han signaliserer nemlig ingen annen endring i den allerede stramme flyktninge- og asylpolitikken til Ap. Syria-flyktningene er et unntak som følge av den kritiske situasjonen som er skapt av den blodige borgerkrigen. Han understreker blant annet at det ikke er snakk om å øke mottaket av kvoteflyktninger.

Støre er selv tydelig på at det vil være krevende å ta imot 10.000 nye flyktninger og at det representerer en høy ambisjon. Dette er snakk om flyktninger som kommer fra en svært vanskelig situasjon etter over tre år med en blodig borgerkrig. Mange av dem har grusomme opplevelser bak seg, og kan bære på traumer fra krigen.

Millioner er på flukt, og har søkt tilflukt under kummerlige forhold i naboland som har en nesten umulig oppgave i å ta seg av dem. Andre lever som internt fordrevne, og står hver dag midt oppe krigens redsler. Å bosette 5.000 av disse årlig i norske kommuner, er en tøff jobb. For kommunene er bosetting av flyktninger en frivillig oppgave.

I tillegg kommer dette på toppen av problemene som vi allerede i dag har med å bosette flyktninger i kommune-Norge. Det bor allerede 5.000 mennesker i norske asylmottak og venter på et sted å bo. Den utfordringen arver trolig kommunepolitikerne som skal velges til høsten.

Men før det kommer så langt er det Erna og Siv som må løse sin floke: Hvordan de skal gå på dette nederlaget og samtidig føre en strammere asylpolitikk.