Vi har fått beskjeden jeg i min villeste fantasi ikke hadde turt å håpe på. Ganske nøyaktig en uke etter at Anja Weløy Aarseth la ut på den fatale joggeturen på byfjellet Aksla i Ålesund har politiet pågrepet og siktet en mann for å ha drept henne. De er sikre på at de har tatt riktig person.

Uken vi har lagt bak oss har vært sjokkartet. Lenge hadde vi håp. Da den tunge beskjeden om at det var funnet en drept kvinne på Aksla kom lørdag, falt vi sammen.

Vi har kjent på sorg og vi har tenkt på Anja og alle som sto henne nær. Samtidig har vi kjent på frykt og ufrihet. Mange av oss har følt at vi, for første gang, ikke kan bevege oss fritt rundt i nærområdet vårt. Til våre egne kjære har vi sagt: vær forsiktig. Nøkkelen under matta har blitt fjernet, dørene har blitt sjekket en ekstra gang før vi har gått til sengs og vi har tenkt: Kan det være han, han eller han?

Så kommer beskjeden om at politiet mener de har tatt den skyldige. Nå vi må holde tunga rett i munnen. For vi lever i en liten by, der ord spres fort fra munn til munn. Lørdag falt verden til Anjas nærmeste sammen. I kveld faller verden til en annen familie sammen. Sorgen de to familiene føler kan ikke sammenlignes, men den kan forstås. Og ingen er foreløpig dømt.

Likevel er det lov å trekke et lettelsens sukk. Det er lov å kjenne på at anspente skuldre detter et hakk lenger ned. I kveld fortjener et ofte utskjelt politikorps ros. De har vært ryddige, fattede, systematiske og har vist at når det virkelig gjelder, ja, da leverer de. Når det virkelig gjelder, stiller også flere enn politiet opp. Frivillige, letemannskaper og hjelpepersonell har alle gjort en fantastisk innsats. Høgskolen har gjort alt de har kunnet for studentene sine og byens befolkning har stått samlet om byfjellet vårt, som så mange av oss er glade i.

Vi klarer å ta Aksla tilbake. Vi klarer å finne frem igjen frihetsfølelsen. Om en stund. Først skal vi slippe klumpen i brystet fri og gi oss selv tid til å tenke. Anja fikk bare bli 21 år. Begravelsen er fortsatt dager unna. Stedet der oppe, på fjellet, blir aldri det samme. Men vi kan håpe at noe slikt aldri skjer igjen.