Hva tenkte du om gjerningspersonen de første timene etter terroraksjonene 22. juli 2011? Jeg har ikke problemer med å innrømme at jeg tenkte «ekstrem islamist». Vi var mange som tenkte det. Ikke bare tenkte vi det, men vi sa det høyt. For slik måtte det være.

Så viste det seg at gjerningsmannen var en av våre egne. En vaskeekte nordmann fra beste vestkant i Oslo. Dette var ikke bare en overraskelse, men en real nesestyver til vår egen forutinntatthet.Hvert år utfører Statistisk sentralbyrå (SSB) en undersøkelse om befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring.

Etter terroraksjonene 22. juli avga vi mer «innvandrervennlige» svar enn de som ble gitt i tiden før terroraksjonene. Mest tydelig kunne dette sees i reaksjonen på utsagnet «Innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet». I de første ukene etter terroren var 70 prosent uenige i utsagnet. Dette var langt flere enn før terroren. Tendensen var likevel forbigående. I 2012 var andelen uenige redusert til 54 prosent.

Under lupen

Vi glemmer fort så snart vi blir redde. Og dessverre får vi stadig nye grunner til å føle frykt. Folk drepes, ondskap forekommer. Selv i trygge, lille Norge. Selv i trygge, lille Ålesund.

Her fikk frykten fritt spillerom da det var klart at Anja Weløy Aarseth hadde blitt drept. Spekulasjonene florerte. Mange snakket om østeuropeere, om asylsøkere, om menn med gebrokne aksenter og skummelt utseende. Også cruiseturistene ble satt under lupen. I det hele tatt snakket vi om alle de ukjente, de fremmede, de som ikke hørte hjemme der oppe på byfjellet vårt. Jeg sier vi fordi vi var mange som gjorde dette. Jeg kunne sagt jeg.

En lokal

I dagene før gjerningsmannen ble tatt, holdt jeg alle muligheter åpne. Samtidig kjente jeg at ubehagelige holdninger presset seg fram fra grumset av min bevissthet. De fløt opp som luftbobler fra leirbunnen før de kom til overflaten, brøt vannspeilet – og sprakk. Frykten for de andre var ubegrunnet. Drapet ble ikke gjort av en fremmed, det ble gjort av en av oss. En lokal.

Han er ikke dømt enda. Det er heller ikke den siktede for drapet av Sigrid Giskegjerde Schjetne. Forsvinningen og drapet av 16-åringen var en annen kriminalsak som rystet den norske offentligheten. Aktualisert med den pågående rettssaken nå. Også da Sigrid forsvant gikk spekulasjonene i alle retninger. Også da følte vi oss utrygge.

Så viste det seg at han som er siktet for drapet bodde midt iblant oss.

Skiller seg ut

Muligens er det er det en naturlig psykologisk reaksjon å rette pekefingeren mot dem som skiller seg ut iblant oss. Ofte er det folk som faller inn under kategorien innvandrer, arbeidsinnvandrer eller mørkhudet. Samtidig ser vi at vi tar feil. Igjen og igjen. Det er ikke de vi peker på som står bak ondskapen.

Det må likevel nevnes at frykten vi føler for de med annen hudfarge og språk, ikke har oppstått helt uten grobunn i virkeligheten. I Stortingsmelding nr. 6 (2012-2013), med navnet «En helhetlig integreringspolitikk – Mangfold og fellesskap» slås det fast at tall fra SSB viser at innvandrere er klart overrepresentert i statistikken over straffede kriminelle. Meldingen opererer med tall fra 2008. Da ble 22,2 per 1.000 innvandrere straffet, mens det tilsvarende tallet for den øvrige befolkningen var 15,7.

Innvandreres grad av overrepresentasjon varierer avhengig av kriminalitetstype. Det var størst overrepresentasjon av innvandrere når det gjaldt vinningskriminalitet, hvor 4,3 personer per 1.000 innvandrere ble straffet i 2008, mens det tilsvarende tallet for den øvrige befolkningen var 2,3.I

«Handlingsplan mot voldtekt 2012-2014, fra Justis- og beredskapsdepartementet, står det at Kripos` gjennomgang av overfallsvoldtekter i 2011 viser at menn med ikke-norsk landbakgrunn er overrepresentert i statistikken. Det understrekes imidlertid at statistikkmaterialet er begrenset.

De fleste voldtekter, hvis man ikke teller med overfallsvoldtektene, begås av nordmenn. Og oftest av en offeret kjenner. Også de fleste drapene blir begått av nordmenn.

Kripos` egen drapsstatistikk for fjoråret viser at av 31 personer som begikk drap i 2012, var 19 nordmenn, 10 utenlandske og to av ukjent opphav. Nasjonaliteten til utlendingene var Afghanistan, Algerie, Irak, Sri Lanka, Litauen, Romania, Russland og Sverige. De dreper visst i Sverige, også.

Moralen?

Moralen er kanskje at vi skal huske på alle de gangene vi har tatt feil. For vi vet nå, at ondskap skjer av folk fra alle etnisiteter. Ondskap kan, dessverre, skje overalt og når som helst. Noen er så uheldige at de blir tilfeldige ofre. Mens de aller, aller fleste av innbyggerne i Norge går gjennom livet uten å bli rammet av vold eller kriminalitet én eneste gang.

At vi leter etter forklaringer og gjerningsmenn iblant oss er både naturlig og bra. Politiet sier at de neppe hadde greid å løse drapssaken knyttet til Anja Weløy Aarseth så raskt uten det enorme engasjementet, tipsene og hjelpen fra befolkningen i Ålesund.

Vi kommer til å bli redde igjen, og vi kommer til å spekulere. Men for å låne et uttrykk fra Erna Solberg og den politiske arenaen, der det i disse dager spekuleres på et helt annet plan – det eneste sikre er at «ingenting er klart før alt er klart».

Vi tar feil. Igjen og igjen. Det er ikke de vi peker på som står bak ondskapen.