Fra 2002 ble landet delt inn i fem helseregioner i den såkalte «Foretaksreformen». Før dette var sjukehusa eid og drevet av fylkeskommunene gjennom rammefinansiering fra staten.

Nå er det de fem helseregionene som eier sjukehusa. Hver helseregion er igjen inndelt i lokale helseforetak. Helseforetakene har et «sørge-for-ansvar» i sitt helseområde. Det betyr at det er de regionale og de lokale helseforetakene som skal tilrettelegge behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten slik at den er dimensjonert riktig og gir tilfredsstillende kvalitet. Dette reguleres blant annet gjennom Spesialisthelsetjenesteloven som definerer kravene og pliktene til sjukehusdriften. Primærhelsetjenesten er underlagt Kommunelhelsetjenesteloven, og ansvaret for at befolkningen får et forsvarlig kommunalt helsetilbud er det kommunene som bærer.

Nærhet og trygghet

Helseforetakene har ingen lett oppgave. I tillegg til stramme budsjetter må de dimensjonere og plassere sine tjenester på en slik måte at befolkningen innen foretaket har rimelig tilgang på gode og trygge tjenester. I vårt langstrakte land vil det være en umulig oppgave å gi alle helt like helsetjenester. Det vil være forskjell i reisetid og nærhet avhengig av hvor man bor. Noen foretak har enklere utfordringer, andre langt mer kompliserte. Det overrasker vel ingen at utfordringene er spesielt store her på Vestlandet.

Befolkningen i Nordfjord tilhører Helseregion Vest og Helse Førde. Helse Førde eier «sentralsjukehuset» i Førde i tillegg til lokalsjukehusene Lærdal og Nordfjordeid. Det er rimelig at tjenestetilbudet ved sentralsjukehuset er større og bredere enn ved lokalsjukehusene, men lokalsjukehusene har stor betydning for folks nærhet og trygghet til spesialisthelsetjenesten. Gode tilbud ved lokalsjukehusene er viktig. Dette gjelder både ved akutt sjukdom og ved kroniske lidelser som trenger hyppig spesialistvurdering.

Spørsmål om finansiering

En relativt stor del av befolkningen i Helse Førde sitt område bor langt fra sentralsjukehuset, og er derfor opptatt av funksjonene ved sine lokalsjukehus. Mange har også nærhet til sjukehus i andre helseregioner og helseforetak. Det gjelder både til Voss sjukehus i Helse Bergen og Volda sjukehus i Helse Møre og Romsdal.

Hvorfor har ikke befolkningen i grenseområdene full tilgang til tjenestene på tvers av foretaksgrensene? Og hvorfor evner ikke helseforetakene i større grad å planlegge tjenester som tar hensyn til disse grensene? Burde ikke nærheten til sjukehus i naboforetaket være en lette for dem som skal planlegge tjenestetilbudet i et foretak?

For å forstå hvorfor dette er en utfordring og ikke en fordel må vi tilbake til foretaksreformen fra 2002. Før 2002 ble sjukehusa finansiert hver for seg. Etter at reformen trådte i kraft finansieres spesialisthelsetjenesten ved at de ulike foretakene får tildelt sin økonomi dels via rammer og dels basert på hvor mange pasienter de behandler, og hvilken behandling de gir. Så må foretaket fordele pengene mellom sine sjukehus. Dersom pasienten som tilhører et foretak behandles i et annet, mister pasientens helseforetak ikke bare pengene behandlingen ville gitt, men helseforetaket må i tillegg betale naboforetaket for den behandlingen pasienten har fått.

Hindrer pasientutveksling

Med en slik finansiering settes det en effektiv stopper for utveksling av pasienter og samarbeid om behandling mellom foretakene. Helseforetakene gjøres til konkurrenter der det kappes om hvem som skal behandle pasientene istedenfor at pasienten får behandling der det er mest naturlig. Jeg klarer ikke å akseptere at det er slik.

I vårt omland, Nordfjord, er vi i denne situasjonen. I stedet for at vi burde være heldige som bor i et område med to sentralsjukehus innen 2–3 timers reise unna (Førde og Ålesund) og to lokalsjukehus innen en times reise, er organiseringen av helsevesenet i vegen for et sømløst og optimalt behandlingstilbud.

Hvorfor skal en pasient transporteres 2–3 timer istedenfor 30–60 min f.eks. ved en bruddskade fordi han eller hun bor i Nordfjord og ikke i Oslo? Hvorfor skal en kreftpasient ikke kunne få cellegiftbehandling på det nærmeste sykehuset, men reise flere timer fordi vedkommende ikke bor i en by? Hvorfor kan ikke giktpasienten fra Bjørkedal eller Vanylven reise til revmatologen ved Nordfjordeid sjukehus, men i stedet måtte reise med to ferjer og 2–3 timer til undersøkelse i Ålesund? Og hvorfor kan ikke personale fra Nordfjord- og Volda sjukehus sammen sørge for dagkirurgisk aktivitet i den “nedlagte” operasjonsavdelinga på Eid?

Kanskje er jeg naiv, men jeg drømmer, håper og tror vi en gang kan oppleve å ha et tilbud i vårt område med bevart fødeavdeling, fullverdig akuttmedisinsk beredskap, gode polikliniske tjenester innen kreftbehandling, dialyse, hud, øye, revmatologi, øre-nese-hals, nevrologi, barnemedisin og et omfattende dagkirurgisk tilbud. Dette håper jeg en kan utvikle videre fra dagens to sjukehus – Nordfjord og Volda.

Samarbeid.

Det meste er alt på plass. Noe på Nordfjordeid og noe i Volda, men omfanget av tilbudene og pasientflyten mellom disse to sjukehusa setter foretaksgrensene effektive hinder for. Foretaksgrensene vil neppe endres, men det kan kanskje utvikles økonomiske løsninger som gjør at grensene blir muligheter – ikke hindringer.

Jeg kan ikke tenke meg annet en at summen av det personellet og de installasjonene som allerede finnes ved disse to sjukehusa vil kunne danne grunnlaget for en omfattende, helhetlig lokalsjukehusdrift der samarbeid på tvers av foretaksgrensene kan komme begge foretak og hele befolkningen til gode. Kan dette tenkes å gi bedre helse, bedre utnytting av ressurser, personell og dyre bygg?Er dette et realistisk mål eller bare en luftig drøm?