Å påstå at verden hadde et godt år i 2016 vil være å overdrive. Som gammel utenrikskorrespondent og underdirektør i FN vil jeg heller si som Dronning Elizabeth II gjorde i 1992, at det har vært et annus horribilis, et fryktelig år. Hva vil så 2017 bringe?
Kollapsen i oljeprisen sørget for den verste krisen i sektoren på 30 år. Luften har gått ut av Norges oljeballong og gitt en svekket krone, som heldigvis sørget for fremgang og vekst i alle andre næringer. Vil vi igjen få oppgang i oljeprisen og en ny gullalder? Neppe.
Flere land som har hatt lav produksjon lenge, som Iran og Irak, er i ferd med å komme tilbake til sine gamle produksjonsnivå. Da må andre begrense produksjonen. OPEC har nå fått til et kutt, men kontrollerer kun 1/3 av produksjonen. Hvor lenge vil det vare?
Tradisjonelt har Saudi-Arabia regulert dette, men andre har økt produksjonen på saudiernes bekostning. Nå ønsker saudierne å sikre egen markedsandel, og pumper olje som aldri før. Jo høgere oljepris, desto flere ønsker å selge.
I tillegg kommer det grønne skiftet. Markedet for olje vil ikke minke med det første. Det sørger økonomisk vekst i u-land med økt etterspørsel og bilkjøp der for. Men over tid vil elbilene overta, fordi strøm er billigere og mer effektivt. Oljesektoren står ovenfor et paradigmeskifte.
EU har fått to skudd under vannlinjen. Brexit var et protestvalg mot EUs manglende demokratiske styring og vilje til å løse problemene folk flest sliter med. I Brussel har man heller fordypet unionen, gjort den mer altomfattende enn å sørge for god og pragmatisk politikk.
Ofte har man lansert halvgjorte løsninger, som eurosonen. Man skulle tro kriselånene til Hellas hadde en effekt, men samtidig en tysk studie fant at bare fem prosent av kriselånene gikk til grekerne, resten fikk bankene i Nord-Europa og Hellas. Å ettergi gjeld er hva man vanligvis gjør i slike situasjoner, men Angela Merkel nekter før det valget høsten 2017. Hovmod står for fall, heter det. Vil EU og eurosonen splittes opp? Nei, Hellas og Finland vil kanskje forlate eurosonen, men de fleste mener fordelene med EU veier tyngre enn ulempene.
I Syria går det fra vondt til verre, mens det internasjonale samfunnet toer sine hender. Assad-regimet vil ikke ende opp som Saddam eller Gaddafi, men beholde makten for enhver pris med støtte fra Iran og Russland. Dermed er Assad vernet av Putins veto i FNs sikkerhetsråd.
Syria et godt eksempel på begrensningene til de internasjonale organisasjonene og global styring. Det samme kan man si om USAs invasjon av Irak i 2003. Så lenge kjerneinteressene til en av de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet står på spill, vil vedkommende alltid nedlegge et veto og verdenssamfunnet kan intet gjøre. Slik vil det dessverre forbli. Borgerkrigen i Syria vil fortsette til sin triste slutt.
I Russland kjenner man sanksjonene Vesten har innført etter annekteringen av Krim-halvøya i 2014 på lommeboken. Den lave oljeprisen gjør også sitt. I 1985 sørget saudierne for et kraftig fall i oljeprisen, noe som bidro sterkt til Sovjetunionens økonomiske kollaps. Nå blir Putin offer for den samme saudiske politikken.
Putins store prosjekt er å gjenerobre Russlands status som supermakt. Først må han vinne valget i 2018. Dermed trenger han utenrikspolitiske eventyr, som annekteringen av Krim-halvøya og bombingen i Syria, for å dra russernes oppmerksomhet vekk fra den økonomiske krisen. Det er ikke uten risiko. Krigen i Afghanistan bidro også til Sovjetunionens kollaps.
Kina har nå normalisert forholdet til Norge. Siden Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010 har Norge vært seks år ute i kulden. Nå mente Beijing at man hadde statuert et godt nok eksempel. For et illegitimt regime som Det kommunistiske partiet i Kina var fredsprisen så nært en kan komme «å banne i kirka». Personlig synes jeg at fredsprisen var velfortjent, både til Liu Xiaobo for sin kamp for menneskerettighetene og regimet for sine utallige brudd på disse.
Man skal være forsiktig med å påstå at kommunistregimet synger på siste verset, men at situasjonen er alvorligere for dem enn noen gang er sikkert. Gjelden er skyhøy, korrupsjonen epidemisk, de økonomiske forskjellene enorme, arbeidsledigheten stor, den økonomiske veksten svak, den sosiale og politiske misnøyen økende.
Det er et tegn på et regimes fall at det tyr til utenrikspolitiske virkemidler, som Kinas annektering av øyer i Sør-Kina havet. Igjen kan FN gjøre lite, på grunn av Kinas vetorett i Sikkerhetsrådet. Saka går nå gjennom forskjellige internasjonale tribunaler, hvor Kina vil tape. Donald Trump kan forandre alt for både Putin og de kinesiske kommunistene, og gjøre med dem det samme som Ronald Reagan gjorde med Sovjetunionen. Trumps valgseier var som Brexit et protestvalg, mot globalisering og eliten i Washington. Det er ikke første gang en presidentkandidat har brukt tøff retorikk og demagogi for å bli valgt, og det gjenstår å se hvilken politikk Trump vil føre.
Han kan være personen verden nå trenger til å gi den en dytt videre. Trump setter spørsmålstegn ved vedtatte sannheter, har allerede utfordret Beijings svake selvbilde med en telefonsamtale til Taiwan og ser ikke Putin som en stor trussel. Det ser ut til at Trump ønsker å jobbe med Putin og heller utfordre de kinesiske kommunistene, som er en større fare for verdensfreden og USAs økonomi enn et Russland på konkursens rand.
For 2017 kan vi dele vegen videre i tre retninger: Ragnarok, reform og fornying, eller «det går over denne gangen også». For Putin og de kinesiske kommunistene er det å holde på makten viktigere enn alt annet, det er ikke i deres egeninteresse å utfordre USA for mye. Med den uberegnelige Trump i Det hvite hus, struttende av sjøltillit, får de smake sin egen medisin og må utøve sjølkontroll. Ragnarok er derfor svært usannsynlig.
Mer trolig er det at vi går mot reform og fornying når det gjelder global og regional styring som FN og EU. Det skjer ofte etter alvorlige kriser og historiske vendepunkt.
Mest sannsynlig fortsetter verden sin skjeve gang som tidligere, for det er det den vanligvis gjør. Litt etter litt vil det ene problemet etter det andre løse seg, og alt bli mer eller mindre som før, men også litt bedre.
Når man ser nyhetene om all verdens elendighet er det vanskelig å tro at menneskeheten går fremover, men det gjør den. Aldri før har det vært så mye fred og fremgang på jorden som nå.
Ifølge FNs statistikk kommer stadig flere mennesker ut av fattigdommen, får utdannelse, de lever lenger, får gode liv og sunne barn.
Det må vi alle minne oss selv på etter et fryktelig år som 2016. For det vil som regel gå bra og fremtiden blir alltid bedre, til slutt. Godt Nytt År!
