«For en deilig følelse, å kunne mestre et så stort dyr». Grønn omsorg, inn på tunet. Det er dette det handler om! Sitatet er fra en tenåringsgutt som var med på ridetur for noen år siden. Vi har også sett tilbaketrukne barn og ungdom, ta ledelsen og kontrollere store hester. På andre arenaer er de gråsonebarn. På gården er de mestringsbarn.
Grønn omsorg i skolen?
På skolen finner vi elever i alle klassetrinn med behov for tilpasset opplæring og alternativ undervisningsopplegg. Vi hører om det i medier og i politiske sammenhenger. Elever som feiler, som dropper ut, med sosiale utfordringer. På tunet kan de få oppleve en annen hverdag, et avbrekk med praktiske oppgaver som gir mening og har nytteverdi der og da.
Når hesten får mat blir den glad. Og elevene får positiv respons. De mestrer. På skolen kan gråsoneelevene ofte ha oppfatninger av seg selv som «en som ikke kan». Deres erfaringer med stadig å mislykkes ut fra hva som forventes bygger oppunder slike oppfatninger. En negativ sirkel utvikles. Erfaringene med å mislykkes farger deres oppfatning av seg selv i møte med nye oppgaver. Noen gråsoneelever kommer seg gjennom skoleløpet, andre ikke.
På gården
På gården får elevene arbeidstrening knyttet til drifta på gården. Målet er at oppgavene og samspillet skal fremme læring og utvikling, både sosialt, relasjonelt og praktisk. Under følger noen «små historier» om skoleelever som har fått ta del i gårds- og hesteaktivitet som alternativt pedagogisk opplegg. Historiene belyser situasjoner der vi «treffer noe» inne på tunet som er vanskelig å treffe på en skole med mange elever.
Den første historien er om ei usikker jente med en kjent diagnose. Skolen beskrev henne som usikker og en som lett mister fokus.
«Hesten speiler deg»
Første dagen fikk vi se mye av usikkerheten. Usikkerhet i kombinasjon med nysgjerrighet og deltakerlyst. Allerede her har gården som arena et ess i ermet. Dyr har en nesten automatisk tiltrekningskraft på barn. Da vekkes nysgjerrighet og motivasjon. Den usikre jenta fikk tildelt en ponni med noe av de samme forutsetningene; litt ufokusert og usikker. Både jenta og ponnien var best tjent med at den andre opptrådte rolig og forutsigbart. Det fantastiske med noen dyr, er at i en slik situasjon vil dyret, automatisk regulere sin og sin leders atferd på en måte som «tvinger fram» ønsket atferd fra begge parter. Et enkelt eksempel: «Å leie hesten». Dette gjør vi hver dag. Når jenta går med ponnien i tau og mister fokus på aktiviteten, vil ponnien gå sin egen vei, for eksempel ned med hodet for å spise gras.
Dette merker eleven, og fokuset kommer tilbake på ponnien fordi hun tvinges til å gjøre en handling; dra ponniens hode opp igjen og få ponniens fokus tilbake. Ponnien speiler jentas atferd og hun må regulere sin atferd for at ponnien skal gjøre det hun ønsker at den skal gjøre.
Ute på ridetur fortsetter dette «samspillet». Om jenta mister fokus, mister ponnien fokus og jenta minnes på å være til stede i aktiviteten. Påminnelsen får hun fordi ponnien også «glemmer seg» og mister retningen fremover den vegen de skal gå. På en ridetur nærmere jul sa jenta, «nå mistet ponnien fokus fordi jeg ikke var fokusert».
«Jeg blir rolig når jeg gjør noe som er godt for meg.» Samvær med dyr kan være beroligende!
Samarbeid i stallen
Den andre historien er fra en økt der vi skulle børste hestene. Den usikre jenta hadde blitt tryggere og kunne være aleine inne med ponnien, men denne dagen var hun litt usikker igjen. Hun spurte etter hjelp. Den mest erfarne eleven var tidlig ferdig, og ville hjelpe på egen initiativ. De to børstet hesten sammen og fant løsninger på oppgaver der den usikre eleven vegret seg. Et eksempel er å rense under hestens hover. Hestens bein må løftes, og så kan man rense under med en hovskrape. Den «trygge eleven» foreslo at han kunne løfte beinet så jenta kunne få rense med hovskrapen. Slik fikk den usikre jenta fullføre oppgaven.
Samarbeidet har to sider ved seg. Den første er at elevene begge er motiverte for oppgavene sine, og denne motivasjonen lokker fram initiativ til naturlig samarbeid. Det andre er at den usikre jenta både erkjenner sin usikkerhet og konfronterer den istedenfor å gi opp eller få noen til å ta over oppgaven. På skolen gir hun lett fra seg oppgaver.
Den siste historien er om en elev med skrivevegring. En dag kom denne eleven med en mappe og sa høyt, «se hva jeg har laget». Han hadde samla ark med beskrivelser og mestringsopplevelse fra gårdsdagene. I tillegg hadde eleven lagt inn bilder med beskrivelser. Eleven hadde selv valgt å gjøre mer enn det som var forventet.
Viktig i forhold til læreplanen
Folkehelse og livsmestring er en av flere grunnpilarer i læreplanverket. Disse verdiene er svært sentrale på gården. Gjennom meningsfulle og konkrete oppgaver og aktiviteter, og i all håndtering av dyrene, får elevene oppleve mestring og å være til nytte. Og de får relasjonstrening, sosialtrening og empatitrening. Dyrenes respons er også sentral.
Responsen er umiddelbar, ærlig og uten forhåndsoppfatninger eller bakgrunnsinformasjon. Det vil si at elever med en relasjonell vanskelig bakgrunn, slipper å forholde seg til sin bakgrunn eller diagnose i samvær med dyrene. Dette kan forenkle prosessen med å mestre en oppgave. Elevene får også oppgaver som kan relateres til skolefag. De får blant annet veie opp høy og kraftfor med vekt og desilitermål.
Vi ser ofte at elevene er overrasket og stolte når de oppdager hva de har mestret en dag. Vi avslutter dagen med at elevene skal finne dagens mestringsopplevelse og skrive det på et kort vi kaller mestringskort. De skriver også om hva de har gjort, og om det kan relateres til noe de gjør på skolen.
På denne måten hjelper vi elevene å se og å sette ord på hva de har mestret.
Med gården og dyrene som arena, gir vi elevene et avbrekk med mening som kan styrke elevenes tro på seg selv som skoleelever:
«Jeg gjør skolearbeid bedre på tirsdager, da vet jeg at jeg kommer fortere hit».
Verdifullt for elever
Drop out fra skolen er et stort problem ikke bare for den enkelte elev og familie, men også for storsamfunnet. Såkalte gråsonebarn får som kjent oftere enn andre barn og unge problemer med å finne seg til rette i samfunnet, noe som medfører store kostnader på helse- og sosialbudsjett.
Hvis skoletrøtte elever kan få næring til trivsel og motivasjon og styrket tro på seg selv ved hjelp av erfaringer inne på tunet vil dette kunne være et vesentlig bidrag til å redusere faren for at de skal bli «samfunnstapere».
De kan bli mestringsbarn i stedet for gråsonebarn.
