Kronikkforfatter: Lars Jørgen Vik, Sykkylven - tidligere førstelektor ved Høgskulen i Volda.

Sist sommer, den 16. juli, skrev Per Fugelli en kronikk i Aftenposten

med tittelen «Snillheten i Norge er truet»

. I artikkelen nevnte han fire forskjellige trusler mot snillheten i det norske samfunnet, og det var tydelig at han mente at regjeringen har et delansvar for denne sørgelige situasjonen.

I 2016 kritiserte biskopene ved flere anledninger norsk flyktningpolitikk. De mente at regjeringen førte en unødvendig streng flyktningpolitikk, dens politikk på dette området var ikke snill nok. Men hva innebærer det å være snill?

Å være snill betyr å oppføre seg slik i forhold til andre mennesker at de føler seg satt pris på eller opplever glede. «Den gylne regel», at vi skal oppføre oss mot andre mennesker slik vi vil at de skal oppføre seg mot oss, kan sees på som en konkretisering av dette, og dette er dypest sett et etisk spørsmål. Etikk er den delen av filosofien som arbeider med spørsmål av denne typen: «Hva er godt», «Hva er det rette», «Hvordan bør en oppføre seg». Grovt sett kan etikk, som filosofisk begrep, deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk.

Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekten på dens effekter og konsekvenser.

Snillhet må betraktes som en sinnelagsetisk holdning, for snillhet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Snillhet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Snillhet er en personlig egenskap, men den er ikke medfødt. Den er delvis situasjonsbetinget. Den kan trenes opp, eller dø hen. Snillhet er en ressurs som ikke blir brukt opp, men den krever vedlikehold. Snillhet er en form for investering som vanligvis ikke slår feil, for når vi viser snillhet mot andre får vi snillhet tilbake.

Det innebærer at vi ved å være snill mot andre også er snille mot oss selv. Snillhet er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og den skaper derfor tilhørighet og samhold. Snillhet gir god samvittighet, og den er kanskje menneskets beste lykkepille (Per Fugelli). Dette er snillhetens styrke.

Da pave Frans var biskop i Argentina brukte han å spørre rike som kom for å skrifte om de hadde gitt penger til de fattige. «Ja», svarte de ofte. «Men la du selv pengene i hånden til den fattige?» spurte han. De fleste svarte «nei», og da irettesatte han dem. De hadde misforstått, sa han.

Finansielle transaksjoner er ikke snillhet. Snillhet er noe som kommer til uttrykk i det personlige møtet mellom mennesker, en egenskap ved mellommenneskelige relasjoner.

Men snillhet er selvfølgelig ikke den eneste egenskapen som skal til for å gjøre mennesker lykkelige og skape gode samfunn, for vi lever i politiske, økonomiske og sosiale strukturer som har både negative og positive effekter for det gode liv, og det er ikke bare snillhet som gjør livet godt for oss.

Til og med egoistiske motiver kan ha positive effekter. Det er ikke snillhet som ligger til grunn for vareutvalget i butikkene, men produsentenes og handelsstandens egeninteresse og kundens behov.

Det er mye krig, fattigdom og elendighet i verden, og den enkleste forklaringen på det kunne være at vi ikke er snille nok mot hverandre.

Men dette er selvsagt en svært overfladisk og naiv forståelse av hvordan sammenhengene i verden er.

Poenget er nemlig at snillhet ikke gir et tilstrekkelig godt etisk grunnlag for å treffe politiske beslutninger, for det vi betrakter som en snill handling kan av andre aktører bli oppfattet som det motsatte, og stå i motsetning til deres interesser. Det kan også være slik at handlinger som har sitt utspring i snillhet og gode tanker kan ha sterkt negative effekter på et overordnet nivå og på lang sikt. To eksempler:

1) U-hjelp i form av eksport av billige bruktklær til fattige land har i en del tilfeller totalt ødelagt markedet for lokal tekstilproduksjon, og derved noe av næringsgrunnlaget i lokalsamfunnet.

2) USA selger ris til fattige land til dumpingpriser og kaller dette u-hjelp. Dette har som konsekvens at grunnlaget for lokal matproduksjon blir svekket.

Dette dilemmaet er tydelig også når det gjelder innvandringspolitikken. Snillhet, her forstått som velvilje for at alle de som av en eller annen grunn ønsker å bosette seg i Norge skal kunne gjøre det, kan ha dramatisk negative konsekvenser for norsk kultur og våre velferdsstatlige ordninger.

Les flere kronikker på smp.no!

Snillhet kan altså ha utilsiktede og langsiktige negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at snillhet er nærsynt og perspektivløs, og dette er dens svakhet.

Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger og instanser som skal motvirke dette, dvs. sørge for at de mange positive individuelle og snille aktivitetene som blir utført i dette landet også har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Og for å ivareta disse funksjonene har vi et politisk system, politikere og offentlig administrasjon.

Norge er et av verdens rikeste land, og vi kan være fristet til å tro at vi har det så godt fordi staten er snill. Men staten er ikke snill.

Staten krever inn penger og fordeler disse igjen. Staten gir lover og håndhever dem.

Den gir påbud og forbud og retter til sosiale ytelser og et bredt spekter av hjelpe- og støttetiltak.

På den måten skaper den strukturelle forutsetninger for at snillheten får gode gro- og vekstforhold i vårt hverdagsliv.

Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger kan komme til å stå i motsetning til det vi oppfatter som snillhet. Men det innebærer ikke at statens atferd er mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at den må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss.

For mens den jevne kvinne og mann kan la sin atferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn for sin atferd.

Det virker ikke som om de norske biskopene og Per Fugelli har forstått dette.

Lars Jørgen VikTidl. førstelektor, Høgskulen i Volda

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.