Arten stammer fra den amerikanske og canadiske vestkysten, fra California til Alaska.
Den ble innført til Europa på 1800-tallet av den engelske plantejegeren David Douglas (som sjølsagt også har æren for introduksjon av douglasgran).
Til Norge kom den like før 1900, men hadde liten betydning fram til 1950-tallet pga. begrensa tilgang på frø til produksjon. Dette løste seg da norske trær ble frøbærende, og fra ca. 1960 økte utplanting av sitkagran formidabelt.
På det meste ble det planta ut rundt 5 millioner sitkagranplanter i året, og den dekker i dag 500 000 dekar av landet.
Det er ikke vanskelig å forstå at skogbruksinteressene liker denne arten. Den har langt større tilvekst pr. år enn vanlig gran og furu, den trives helt opp til Troms og den tåler vind og sjøsprøyt godt.
Slik sett er det en ideell plante for kyststrøk. Sitkagran har imidlertid ikke bare positive sider. Det er et rasktvoksende tre som begynner å sette kongler allerede etter 5–10 år. Frøene er små og lette og kan derfor spre seg med god avstand til morplanten. De spirer lett, og særlig langs kysten der vegetasjonen ofte er lav i utgangspunktet, har unge granplanter få konkurrenter.
Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!
Sett i sammenheng med at antall beitende husdyr i utmark går ned og at brenning av lyngheier blir stadig sjeldnere, fører dette til at sitkagran nå kan spre seg ganske uhindra i norsk natur og særlig i kystlynghei og tidligere kulturlandskap som ikke lenger holdes i hevd.
I tillegg til planter for tømmerproduksjon, er det også satt ut store mengder sitkagran som leplanting på øyer og andre områder langs kysten.
Disse skal i utgangspunktet bli stående permanent der de er planta, og sitkagran lever svært lenge. De vil da utgjøre permanente frøkilder i generasjoner framover med kraftig spredning som resultat.
I 2012 ble sitkagran oppført på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter som kan utgjøre en trussel mot norsk natur. Den står i strengeste kategori, SE, som betyr arter som er faktiske eller mulige økologiske skadegjørere, og har potensial til å etablere seg over store områder.
I mange områder langs kysten er sitkagran i løpet av 60–70 år blitt et dominerende treslag som preger hele landskapet, og med sterk gjenvekst av frøplanter. Planting av sitkagran er ikke forbudt, men det må i henhold til forskrift om bruk av fremmede treslag søkes fylkesmannen ved miljøvernavdelingen om tillatelse i hvert tilfelle.
I praksis blir mange søknader innvilga, om enn på visse vilkår.
Skogindustrien forsvarer bruk av sitkagran med nebb og klør. De bagatelliserer ulempene, og fremhever bare artens gode sider. Skal vi ta vare på naturmangfoldet langs kysten, må sitkagran fases ut av bruk i Norge.
Et første steg må være å innføre omsetningsforbud på planter, både til hage- og skogbruk fra en fastsatt dato.
Siden nåletrær som oftest ikke spirer fra stubben etter hogst, og luking av småplanter er relativt enkelt, er det faktisk mulig å se for seg en gradvis fjerning av sitkagran fra norsk natur over noen generasjoner.
Det vil nok koste mye både i innsats og penger, og motkreftene vil være mektige og offensive, men om en vil unngå at innførte arter skal bli dominerende i norsk natur, er det helt klart riktig veg å gå.
Argumentene i denne teksten gjelder også for lutzgran som er en hybrid mellom sitkagran og hvitgran.
Denne brukes i skogbruket langs kysten, særlig i de nordligere fylka. Hybridplanter generelt har ofte den egenskapen at de både vokser raskere og tilpasser seg flere biotoper enn rene arter. Lutzgran sprer seg også med frø i naturen.
