Dagen skulle holdes som søndag med arbeidsnedleggelse. Opphavet til denne helligdagen må søkes på Selja på kysten av Nordfjord.

Her kan man fortsatt se restene av en steinkirke som var viet til St. Alban og andre spor etter de geistlige som slo seg ned her for snart tusen år siden.

Når øya dessuten huset levninger av martyrer, bestemte Olav Kyrre i 1068 at Vestlandets bispesete skulle etableres her. Senere kom også et munkekloster for benediktinerordenen på plass.

Den eldste fremstillingen om de hellige på Selja finner vi hos Adam av Bremen, selv om han ikke navngir stedet. Det fortelles her om hellige sjusovere som hviler langt mot nord, der skridfinnene bor.

Han beretter også at noen av de legendariske 11.000 jomfruer skal ha kommet til det samme stedet.

Både skip og mennesker ble imidlertid begravd under et fjellskred. Der skjedde det nå mirakler og kong Olav lot bygge en kirke på stedet. Dette skrev Adam kort tid etter opprettelsen av bispesetet.

På norrøn grunn ble det i høymiddelalderen skriftfestet tre kjente versjoner av legenden om seljemennene og Sunniva.

Eldst er den offisielle legenden på latin, Acta Sanctorum in Selio, (Beretningen om de hellige på Selja). Den ble trolig skrevet av en geistlig omkring 1170.

Legenden om Sunniva er på mange måter en klassisk jomfrulegende, som har mange trekk fra legenden om Ursula og de 11.000 jomfruer som til slutt havnet i Köln.

Det sies at Sunniva var en vakker irsk prinsesse som levde et gudfryktig liv. En vill vikinghøvding forsøkte med alle midler å få henne til å gifte seg med ham, men hun ville heller forlate landet enn å gjøre hedningen til lags.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Både menn, kvinner og barn gikk om bord i tre skip og lot seg drive omkring på havet. Sunniva med storparten av følget gikk i land på Selja, hvor de gjemte seg i huler for hedningene. En del av irene gikk i land på Kinn.

Bøndene på fastlandet hadde fe på beite på øyene. Da det forsvant en del dyr, falt mistanken på de fremmede. Bøndene ba da Håkon jarl komme med sin hær for å drepe de kristne. Da hedningene nærmet seg, gikk de kristne øyboerne inn i helleren og bad til Herren om at han måtte gi dem evig hvile og be englene bryte ned fjellet og gravlegge dem på stedet. De ble bønnhørt; fjellet raste ned og sjelene steg til himmels.

Håkon jarl ble som straff for sine ugjerninger drept av trellen Kark. Nå kom den kristne kongen Olav Tryggvason til makten. Senere fikk noen kjøpmenn som seilte forbi Selja se en lysning mot himmelen.

De fulgte lyset og fant et velduftende mannehode. Hodet tok de med seg til Nidaros, hvor biskopen gjemte det sammen med andre relikvier.

Da de kristne sanket sammen beinene av de hellige, fant de også Sunniva. Hennes kropp var hel og uskadd. Dette skjedde i 996.

Legenden avsluttes med at biskop Pål av Bjørgvin flytta Sunnivas legeme til Bergen, der hennes skrin ble plassert i Kristkirken 7. september i 1170.

Fremstillingen i Odd Snorresons saga om Olav Tryggvason avviker en del fra Acta. Odd skriver bl.a. at Albanus og Sunniva var søsken. Han ble igjen på Selja da Sunniva ble ført til Bergen. Det var mange relikvier og skrin i Albans kirke, og det var bygd et kapell kalt Salen i helleren som hadde falt ned. Odd vet også å fortelle at det var fem kirker på Selja.

Flateyarbók, som ble nedskrevet på Island på 1300-tallet, har den lengste og mest omstendelige versjonen av legenden. Her fortelles det også om en bekk som sprang fram i hulen der jomfruen ble funnet. Mange sjuke som drakk dette vannet, ble helbredet. Det kan ikke være tvil om at Selja ble et pilegrimsmål, om det vitner flere pilegrimsmerker som er funnet på øya.

For noen tiår siden: Les mer historisk stoff i Sunnmørsposten.

Det er ikke til å undres over at biskopen i Bergen ville ha levningene av en sentral helgen ved sin bispekirke, bispene i Nidaros og Oslo hadde jo Olav og Hallvard.

Sunniva gjorde seg bemerket også etter at hun kom til Bergen, hun var f.eks. en effektiv brannslukker. Vi vet ikke hvordan det gikk med Sunnivas skrin ved reformasjonen, men Kristkirken ble revet i 1531.

Sunnivakulten spredte seg til alle nordiske land. I Norge kjenner vi imidlertid kun én kirke ved siden av den på Selja som var dedisert til Sunniva, nemlig Tjølling i Oslo bispedømme.

Les flere kronikker på smp.no!

I Nidarosdomen hadde Sunniva naturlig nok et alter med en tilknyttet prebende (godssamling). Hovedgården i denne prebenden var Voksa i Vanylven skipreide.

Sunnivas prebende var uten sammenligning den rikeste ved katedralen. I 1869 ble det i Stiklestad kirkes alter funnet tre små benposer. På den ene sto det på latin at det var bein etter de hellige på Selja.

Det er fremstillinger av Sunniva i 18 norske alterskap. Sunniva er her avbildet med sitt viktigste attributt, klippen. På primstavene er helgenenes festdager gjerne markert med deres attributter, men det gjelder ikke Sunniva.

Det vanligste merket for 8. juli på landsbasis er en ljå, et symbol på at det var dags å starte slåtten. I Bjørgvin bispedømmer er en krone det vanligste symbolet, noe som indikerer at Sunniva var prinsesse.

Det er ingen grunn til å tro at Sunniva var en historisk person. Bakgrunnen for legenden kan være at det ble funnet beinrester i helleren på Selja.

Audun DybdalProfessor emeritus, Institutt for historiske studier, NTNU

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.