I en Smp-kronikk 2/11, med tittelen «Alternativet er fortsatt ingenting», viser Hans K. Knutsen direkte til hva denne og de fleste andre byggesaker i Ålesund gang på gang koker ned til:

En utbygger presenterer en plan, og kommunen (dvs. befolkningen) må godta denne, ellers skrinlegges hele prosjektet. Etter store byggesaksdebatter endres planene i liten grad. Parolen er at all utbygging er god utbygging, og valget står mellom å si ja eller nei til utvikling overhodet.

Bevaring av kulturarven, selve kjernen i særpreget på et sted, drukner som regel i byutviklingsprosjekter. Foreløpig er ingen redningsvest å se i badeland heller.

I mange tiår har sentrale deler av Ålesunds genuine bymiljø blitt visket ut bit for bit, og utviklingen akselererer.

Alternativer som kunne sikret at byutviklingen tok opp i seg kvalitative autentiske elementer fra den kulturhistoriske egenarten ignoreres stadig vekk.

Generasjonene som bygde samfunnet vi springer ut av vises ingen respekt. I de fleste byutviklingsprosjekter gjennom tidene hadde mindre justeringer kunnet gjøre underverker for å bevare særpreget i byen.

Hvorfor er så mange utbyggere og flertallet av politikerne negative til å bevare fremtidige generasjoners kulturarv?

Tenker de noen gang over hvorfor folk drar på tur til andre steder?

Er det for å se noe gjennomsnittlig eller for å få innblikk i unike kulturhistoriske miljøer?

I Ålesund fikk man for et kvart århundre siden utarbeidet en verne- og byformingsplan, som politikerne kan bruke for å rettlede utbyggere før byggeprosjekter kommer til startgropa.

Ved konsekvent håndhevelse etter helhetlige og langsiktige planer er det enkelt å gi klar beskjed om hva som er god byutvikling. De siste åra har imidlertid politikerne maltraktert verne- og byformingsplanen. Dispensasjoner gis i død og pine.

Litt av en gest til fagfolkene som utarbeidet planen. Samtidig viser kommunen ingen vilje til å få på plass en påkrevd helhetlig kulturminneplan for Ålesund, som kunne sikret både bygninger, grøntarealer og andre verneverdige strukturer.

Politikerne vil åpenbart drive byutvikling i sak etter sak, og lar utbyggere styre skuta. Er virkelig flertallet av politikerne fornøyd med å være nikkedukker som sier ja eller nei i enkeltsaker?

Ideen til å bygge et badeland på Øvre Utstillingsplass i Ålesund er veldig god. Det presenterte byggeprosjektet inklusive leiligheter er imidlertid som helhet, betraktet i et bredt kultur- og arkitekturhistorisk perspektiv, ødeleggende for særpreget i byen. Et typisk eksempel på gjennomsnittlig arkitektur vi er blitt godt kjent med i Ålesund gjennom mange år, det vil si stive linjeføringer og store bygningskropper dårlig tilpasset bymiljøet.

Planlagte profittarkitektoniske boligkoloss like over gata ved Utstillingsplassen er for øvrig enda verre.

Et særlig negativt punkt i badelandplanene er at man vil rive «Stallane».

Denne bygningen ble oppført i 1913 og tegnet av arkitekt Mathias Brække i en utforming estetisk knyttet til omgivelsene i godt samspill med naboen Nørvøyskolen.

Stallane bidro til å regulere skråningen på stedet i en øvre utstillingsplass, som gjorde at Ålesund fikk byrom til å arrangere større utstillinger.

I 1913 ble den første landbruksutstillingen avholdt her. Dyrene fremvist ved utstillingene fikk sine staller i bygningen, som seinere ble benyttet som bolig for mennesker og redskapslager. Stallane er et verdifullt kulturminne i Ålesund. Funksjonen til bygningen er faktisk helt unik i byens historie, og knyttes direkte til navnet Utstillingsplassen.

Det ville bli et stort tap for Ålesund å miste dette landemerket. Allerede i 2003 uttalte Fylkeskonservatoren at Stallane er et kulturminne med en funksjon som er så spesiell, at den er vanskelig å forestille seg i våre dager.

Er viljen til stede kan fasaden og det mest bevaringsverdige interiøret i Stallane beholdes som integrert inngangsparti til badeland.

Sperrede dører og vinduer kan åpnes opp igjen og rekkverket med sine karakteristiske murstolper på toppen av bygningen kan danne en fin avslutning på en solrik terrasse foran selve badeland.

Stallane kan bli en foaje med bilder og informasjon om Utstillingsplassens historie, samt f.eks. benyttes til fotografi- og kunstutstillinger, kontorer, m.m. Stallane kan bli en inngangsport til både fortid og nåtid.

Et restaureringsprosjekt som bevarer autentisiteten til dette sentrale kulturminnet i byen, vil kanskje også få økonomisk støtte fra Kulturminnefondet og andre kulturverninstanser.

Istedenfor å kopiere stive og uttrykksløse former kan man i badelandprosjektet inkl. leiligheter heller se etter kvalitetene på stedet.

Med utgangspunkt i genius loci (stedets ånd) kan inspirasjon hentes fra Utstillingsplassens arkitektoniske egenart, dvs. særlig fra Stallane og Nørvøyskolen.

Det vil være helt i tråd med Riksantikvarens nylig presenterte bystrategi, hvor han oppfordrer til mer tilpasning og mindre kontrast ved nybygging i historiske bymiljøer.

Noen justeringer kan få badeland inkl. leiligheter til å skille seg meget positivt ut fra mange andre byutviklingsprosjekter. Man vil da helt sikkert oppnå nasjonal og sannsynligvis også internasjonal positiv omtale.

Ålesunds unike egenart blir stadig truet. Atter en gang står man overfor en enkeltsak. Hvor skal prosjektet lande? I et elegant stup eller i et klossete mageplask?

H.K. Knutsen påstår at her finnes ingen alternativer til badelandprosjektet.

Det er en feilslutning. Fortsatt har utbygger og kommune muligheten til å skape noe som kan gi særdeles positive ringvirkninger for bevaringen av ålesundsk særpreg.

Er målet å etterlate seg små krusninger i badevannet i nåtida? Eller vil man søke å frembringe et mønsterprosjekt for god byutvikling i fremtida?

«Akk så enkelt det er å ride stormen av, men fra historiebøkenes dom evner ingen å rømme».

Stallane i Fjellgata ved utstillingsplassen Foto: STAALE WATTØ