Der de gamle handlet om huldrer og troll er de moderne opptatt av framtidig teknologi.

Disse eventyrene møter vi i media hver dag.

De handler om smarte dingser, biler som skal kjøre selv, om algoritmer som skal fortelle oss hva vi trenger, om kjøleskap på nett, om dataprogrammer som skal håndtere all kundebehandling, osv.

I et nylig eksempel forteller to ansatte i et analyseselskap om kjøledisken i din lokale matbutikk som selv finner ut at den er i ferd med å gå i stykker, som selv fremforhandler en pris, som betaler en selvkjørende bil for leveransen og får en robot til å montere de nye delene.

Problemet er at det er lett å komme med en spådom. En ser trender i teknologien og drar disse videre uten å ta hensyn til at teknologien ofte får problemer i den virkelige verden. Istedenfor å snakke om smarte kjøledisker kan vi likeså godt fortelle at «om få år» så har genmodifiserte varer som holder seg fersk i romtemperatur.

Og butikker – nei de forsvant da vi fikk 3D printere i hjemmet der vi kunne skrive ut alt vi trengte, enten det var sykler eller kjøttkaker.

I praksis er det ikke så enkelt. 3D printerne har vært her i mange år. De er nyttige til enkelte spesialoppgaver, men de store vyene har ikke slått til.

Feilen er ikke at en forsøker å si noe om fremtiden. Det må vi gjøre hele tiden.

Feilen er at en forsøker å se for langt fram.

Skulle vi si noe om fremtiden til IT teknologien i 1970 ville vi ikke fått med oss mikroprosessoren, grunnlaget for all moderne databehandling; i 1980 ikke PC-en; i 1990 ikke Internett; i år 2000 ikke smarttelefonen; i 2005 ikke medierevolusjonen, og i 2017 …

Det sier oss at spådommer som går langt fram i tid blir, ja akkurat, eventyr.

En smule nøkternhet er på sin plass. Ta selvkjørende biler på vanlige veier. I 2012 sa Google skulle disse være kommersielt tilgjengelig i dag. Det er de ikke.

Det er imponerende at Google har testkjørt bilene i over tre millioner kilometer, men antall kilometer og antall år de har brukt på dette sier oss kanskje noe om at teknologien ikke er her «om få år».

Det ble nok vanskeligere enn hva Google og de fleste andre trodde.

Amazon kom med sin Kindle, en bokleser, allerede i 2007. Den forsøkte å etterligne papiret, og ga en bedre leseropplevelse enn vanlige dataskjermer. Første versjon var i sort/hvitt i et lite format. Det var lett å spå den gang at «om få år» har vi lesere i tabloidformat med farger, med samme lesekvalitet som papir.

Nå ti år senere ser vi at teknologien ikke har utviklet seg nevneverdig. Leseren er fortsatt i sort/hvitt og i lite format. Da er papiret her fortsatt, både for bøker og aviser. Ikke alle trær gror inn i himmelen.

De nye eventyrene kommer, som de gamle, med sine trusler. Ikke troll, men nå med at robotene vil ta over nesten alle arbeidsplassene.

En analyse fra University of Oxford forteller at nær datamaskinen vil ta over 50 prosent av alle jobbene i årene som kommer. Andre analyser viser til at ni av ti jobber vil forsvinne, mens de mer nøkterne spår at bare en av ti jobber vil automatiseres i de nærmeste årene.

Selv om den teknologiske utviklingen har ført til dramatiske endringer på noen felt, som innen media, og til rask automatisering i industrien er mange av de jobbene som står igjen vanskeligere å automatisere.

I et moderne land som Norge har vi allerede tatt ut alle lavthengende frukter. Innkreving av bompenger går automatisk, i industrien har vi avanserte maskiner som kan arbeide døgnet rundt. Men det som står igjen er ikke så enkelt.

En fordel med å ha mennesker i produksjonen er at det gir muligheter for stor fleksibilitet.

Dette er viktig, spesielt når bedriftene må omstille seg hurtig.

En helautomatisert bedrift kan være effektiv, men den vil ofte være lite tilpasningsdyktig.

Mens det er lett å automatisere de enkle og rutinepregede operasjonene er det ofte vanskeligere å håndtere unntakene.

Vi kan ta innsjekking på flyplassen som et eksempel. Her tar automatene seg av vanlige operasjoner som å skrive ut bagasjelapper, mens de siste manuelle skrankene tar unntakene: funksjonshemmede, passasjerer som ikke nådde flyet, de som har mistet billetten, osv.., samt fullprispassasjerer som forventer personlig service.

Det er utenkelig at vi kan lage automater som tar seg av alt dette. I praksis vil vi også måtte ha manuelle skranker inn i framtiden. De jobbene er sikre.

En robot kan gjøre enkle installeringer i nye kontorbygg, men den vil komme til kort i alle vanlige hjem.

Derfor kan du nok forvente at rørleggeren og elektrikeren vil være der også i fremtiden.

Det vil også være tilfelle for lærere, helsearbeidere, og for alle som jobber i serviceyrker. Her vil vi bruke informasjonsteknologi til støtte for arbeidet, men jobbene vil stort sett bli bevart.

Det er intet nytt, den utviklingen har vi sett i de siste femti årene. Derfor er nok de mest nøkterne anslagene for hvor mange jobber som vil bli automatisert de riktige.

Selv vil jeg nok tro at robotene ikke vil kunne ta over mer enn en av ti jobber i et land som Norge.

Revolusjon?