I årets verftskonferanse ble det en del debatt rundt Kina sin industrielle strategi og hvorvidt den bør bekymre den maritime næringen i Norge, som ved salg av design og utstyr eksponerer norsk kunnskap for kinesiske aktører. Svaret er både «ja» og «nei».
For å skjønne hvorfor må vi kjenne trekkene ved den industrielle historien de siste 700 årene. Et svært kort sammendrag vil avsløre en oppskrift i tre trinn som alle rike land har brukt for å bli rike – også Norge, som nå Kina følger.
Inntil Kong Edward III i England kom på 1300 tallet var det ingen land som hadde en industriell strategi annet enn å kjøpe og selge med størst mulig margin. Avkastningen ble stort sett brukt til krig eller personlig rikdom.
Dessverre døde Kong Edward III for tidlig til å få noe varig effekt, selv om ullindustrien kom på banen og man fikk gode midlertidige effekter. Dronning Elisabeth tok ca. 200 år senere opp igjen denne linjen, og England begynte sin vei mot storhet.
Hun avskaffet hanseatene sine privilegier og innførte navigasjonslover for å kontrollere handelen med England, men ikke for å bygge rikdom, men til strategisk utbygging av industrier.
På denne tiden hadde England ingen nasjonal marine. De kunne ikke engang fiske (i 1619 kom en spansk delegasjon for å lære engelskmennene fiske). England importerte mange andre kompetente folk fra kontinentet innen industrier England hadde råvarer til.
Dette er første trinnet – åpne opp for å invitere inn kompetente folk for å lære.
Hvordan England overtok silke- og bomullsindustrien er et godt eksempel. De hadde ingen kompetanse innen veving av silke og bomull og ingen produksjon, men 50 år senere hadde de 90 % av verdensmarkedet.
Det ble gjort ved å importere kinesisk silke og indisk bomull, men ikke til eget forbruk men for eksport til kontinentet.
Overskuddet av denne handelen ble brukt til å bygge mekanisert veveindustri i England, mens engelskmennene selv måtte bruke silke og bomull vevd i England selv om den i begynnelsen var langt dårligere enn kinesisk silke og indisk bomull.
Trinn to i utviklingen kom på 1700 tallet for da hadde England blitt god i flere industrier, men ikke så god at de var dominerende.
Da beskyttet de egne, nye industrier ved bl.a. bruk av marinen (gjøre handelen vanskelig for andre land), beskyttende tollmurer (for å beskytte sine nye industrier), smarte avtaler med andre land og kolonialisme (for å få kontroll på råvarene). Dette ble gjort inntil de var blitt Storbritannia og styrte verden.
Fase tre var å åpne opp og predikere frihandel. Dette skjedde av to grunner. For et første, industrien trengte større markeder på 1800 tallet og utover.
En mer kynisk årsak var at Storbritannia måtte dekke sine spor for å hindre andre land i å ta etter. Dette kan høre konspiratorisk ut, men fakta er at strategien ble ansett for å være en statshemmelighet i Storbritannia og myten om frihandel ble skapt.
Denne oppskriften brukte USA, Japan, Korea og mange andre også – også Norge. Vi åpnet opp for å lære da vi fant olje, senere ble vi proteksjonistiske mens nå når Statoil trenger mer råvarer og markeder predikerer vi åpenhet.
Den kinesiske økonomen Ha-Joon Chang utga i 2002 boken Kicking Away the Ladder.
Der stiller han spørsmålstegn ved de rike landene sine holdninger rundt en rekke institusjoner som vi trer nedover andre land.
Han sier at dette blir i hovedsak brukt for å holde tilbake den økonomiske utviklingen i de landene som kommer opp – inklusiv Kina. Begrepet «kicking away the ladder» er lånt fra den tyske økonomen Friedrich List sitt mesterverk fra 1841, som jeg har brukt som kilde her. Den dekker den industrielle historien fra 1200-tallet. Begrepet blir brukt til å beskrive hvordan rike land sparker bort den stigen de selv brukte for å bli rike.
Det blir gjort ved en rekke måter slik som internasjonale lover og regler, miljøkrav, krav til sikkerhet, kampanjer mot barnearbeid, etc. – mange ting vi nå synes er viktig, men som vi ikke brydde oss om selv da det gjaldt oss. Norge er en av verstingene på dette.
Kina har sjølsagt forstått dette og bruker selv den oppskriften som England utviklet og alle har brukt senere. De er nå i slutten av lærefasen. De vil i økende grad begynne å beskytte seg – de har allerede sikret seg mange strategiske områder med sjeldne metaller og mineraler, de har store infrastruktur prosjekter på gang og de satser hardt på viktige industrier.
Omtrent 80 % av alle kinesiske firmaer har statlig eierskap bak seg til sjuende og sist, og da er det naivt å tro at kineserne ikke har en strategi på dette.
De kjenner historien – mye bedre enn vestlige politikere – og de er realpolitikere slik at de lar seg ikke affisere av vestlig godtroenhet blant folk eller kynisme blant eliten.
Så til debatten på verftskonferansen; salg av utstyr og kompetanse til Kina er med på å bringe Kina nærmere det punktet der de vil begynne å beskytte seg, og redusere internasjonale leverandører på ett eller annet vis.
Dette er et argument for at man ikke burde handle med Kina innen visse kategorier. Dessverre vil da andre gjøre dette, noe som igjen er et argument for å handle med Kina.
Til sjuende og sist er problemstillingen feil. Kina har like stor rett som oss til å komme seg opp, og så lenge Kina gjør fornuftige realpolitiske tiltak er det uunngåelig.
Den problemstillingen som burde fattet interesse blant norske ledere er ikke dette, men heller hvordan skal man sikre en produktivitetsforbedring i bransjen som gjør at man kan konkurrere effektivt/på paritet.
Vi må slutte med den enkle merkantilistiske fremgangsmåten der man satser på handel med best mulig margin. Alle de som gjorde det i historien, har forsvunnet – de italienske bystatene, hanseatene og mange flere. De gjorde kortsiktige finansielle valg med noen år i tankene i stedet for riktige, langsiktige strategiske valg med flere tiår i tankene.
