Gjennom generasjoner har det åpne kystlandskapet hatt en stor opplevelsesverdi for de aller fleste av oss, fordi både natur- og kulturarv ved kysten har vært så tett sammenvevd i flere tusen år. Når vi vandrer omkring i kystlandskapet, får vi inntrykk av at fortiden puster oss i nakken.

Rester av steinmurer, gamle torvhus samt spor etter boplasser, vitner om at landskapet har vært brukt av mennesker i uminnelige tider.

I flere tusen år har de åpne kystlyngheiene vært en karakteristisk landskapstype fra Portugal til Lofoten.

Typiske fuglearter er sanglerke, heipiplerke, heilo og storspove. Mangfoldet av plante- og dyrearter varierer imidlertid med klima, jordsmonn og grad av kulturpåvirkning.

Da de fleste menneskene ble bofaste i yngre steinalder (4.000 – 800 f. Kr.) begynte en å svi skog langs kysten for å gi plass til tiltrengte beiteområder.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Ved hjelp av brenning og beiting ble kystlyngheier etablert og vedlikeholdt. Lyngen ble brent om vinteren eller tidlig på våren for å sikre at jordsmonnet ikke tok fyr. På denne måten overlevde planterøttene og frøene nede i jorden.

Når lyngen brennes regelmessig, gir gjenveksten langt bedre beitemuligheter for husdyrene. Det viktigste husdyret i kystlandskapet er utvilsomt villsau eller utegangersau som den også kalles.

Villsauen er relativt liten av vekst, den er hardfør og klarer seg godt i kystlyngheiene, også gjennom vinteren. Om sommeren livnærer den seg av gras og urter, og den er avhengig av gode røsslyngbeiter om vinteren som holdes i hevd med regelmessig brenning. Villsauen passer godt inn i kombinasjonen med kystbondens sesongfiske, og den tradisjonelle lyngheidriften har vært bærekraftig i forhold til å utnytte ressursene i kystlandskapet.

På 1950-tallet avtok den tradisjonelle drifta i form av brenning, beiting og lyngslått, og dette førte til gjengroing av einer, furu og løvtrær.

Når lyngheiene kommer langt i gjengroingsfasen, blir beitekvaliteten dessuten dårlig fordi røsslyngen blir forvedet. Kombinert med opphopning av døde planterester, kan branner i slike områder komme fort ut av kontroll ved sterk vind og kraftig tørke.

Les flere kronikker på smp.no!

Vi har i de seinere år opplevd voldsomme kystbranner flere steder i landet hvor familier har mistet alt de eide og store verdier har gått tapt.

I forrige århundre ble dessuten betydelige områder langs kysten beplantet med «fremmedelementer» som bl.a. buskfuru, bergfuru og sitkagran for å berike og forbedre skogbruket, eller rett og slett for å «kle» den nakne kysten.

Slike kunstige plantefelt fører til endringer i jordsmonn, klima, vegetasjon og dyreliv.

Bygging langs kysten medfører også problemer med å opprettholde sammenhengende lyngheier.

I dag er det bare en liten del av de opprinnelige lyngheiene tilbake, og naturtypen er klassifisert som sterkt truet i Norge.

I Flandern i Belgia har naturvernorganisasjoner fått økonomisk støtte til å restaurere tidligere kystlyngheier ved at skogplantasjer er blitt fjernet og karakteristisk vegetasjon i lyngheiene er blitt gjenetablert.

Norge har sjølsagt også et internasjonalt ansvar til å forvalte denne naturtypen, fordi dette dreier seg om vår felles europeiske natur- og kulturarv. Dessverre har norske myndigheter vist liten vilje til å forvalte kulturlandskapet generelt og kystlyngheiene spesielt. Men nå synes noe å være på gang.

Direktoratet for naturforvaltning har bl.a. utarbeidet en nasjonal handlingsplan for våre kystlyngheier, og i 2015 vedtok Kongen i statsråd at kystlynghei fikk status som en utvalgt naturtype.

En utvalgt naturtype tilsier at arealforvaltningen blir mer forutsigbar.

Skal vi opprettholde det åpne kystlandskapet i framtiden, så er trolig villsauholdet en viktig forutsetning for at vi skal lykkes.

Villsauene er langt mer effektive til å holde landskapet åpent enn andre saueraser. I Norge registrerer vi en gledelig økning i villsauholdet, og pr. dags dato er det ca. 400 bønder som driver med villsau fra Agder til Finnmark.

Vi registrerer ellers at tradisjonen med å fornye lyngheibeiter i utmark er på vei opp igjen etter at det nesten var helt fraværende på 1900-tallet.

Brenning gir godt beite, og røsslyngen har god fôrverdi gjennom hele året. Derfor kan lyngheiene brukes som utmarksbeite både senhøstes og om vinteren.

Dessuten er gjenopptaking av brenning i utmark bra for naturmangfoldet og kulturlandskapet hvis det blir gjort planmessig og forsvarlig.

Skal vi ha håp om at kommende generasjoner skal få oppleve intakte lyngheisystemer, må disse vernes som landskapsvernområder.

Den grunnleggende ideen er at kombinasjon av næringsvirksomhet og skjøtsel av landskapet vil være det mest praktiske og kostnadseffektive verktøyet til å ta vare på det typiske kystlandskapet i fremtiden.

Vi vet at kysten har et potensial som inkluderer både økoturisme, naturbasert reiseliv og økologiske matvarer som for eksempel velsmakende kjøtt fra villsau.

Under forutsetning av at kystlyngheiene inngår i nasjonale programmer for kartlegging og overvåking, er det et håp om at vi kan gjenskape noe av dette karakteristiske kulturlandskapet langs kysten. Men det haster.

Odd W. JacobsenFørsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.

Odd W. Jacobsen er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Foto: Privat