Fra Høgkubben ser vi ut over fjord og fjell – og med Ålesund som strekker seg ut mot havet – dekt av et kvitt, rent snøteppe som dekker land og jord, og solstreif beveger seg rundt det ene området etter det andre – vi synes at vi lever i verdens beste land å bo i.

Men så kommer «sydvesten» og det rene, hvite teppet forsvinner. Da blir vi oppmerksom også på et annet bilde:

I fjordene ligger dieseldrevne flåteanlegg med oppdrettsfisk som sender ufordøyd for og fiskeskitt ut i sjøvannet.

Under ligger puter med sedimentert slam som forsurer havbunnen. Vi importerer soya og fiskeoljer fra fjerne strøk og død fisk og oljeavfall blir transportert langt vekk.

I gjødselkjellere og ute på jordene blir dyremøkk liggende og sende lystgasser og andre klimagasser opp i atmosfæren. Vi ser for oss offentlige avløpsstasjoner for kloakk og septik slippe halvfiltrert avløpsvann i fjordene. Næringsrikt husholdningsavfall blir brent og avgassene sendes ut.

Matrester og fett fra husholdninger, hotell og restauranter blir sendt ned som rottemat i avløpsrørene.

På avfallsstasjonene ligger store hauger med returtrevirke som etter hvert blir kvernet og sendt med dieseldreven langtransport til forbrenningsanlegg i andre landsdeler og til utlandet.

Rundt omkring kjører tunge og lette busser, renovasjonsbiler, varetransportbiler, servicebiler og tunge personbiler, brenner diesel og annet fossilt drivstoff og sender ut klimagasser og luftforurensende avgasser. Det samme gjelder ferjer, hurtigbåter og fiskefartøyer.

Noen har lært om sirkulære løsninger og har begynt å ta grep:

ÅRIM og andre regionale interkommunale renovasjonsselskap med tilsluttede kommuner, er organisert for å ta hånd om bl.a. husholdningsavfall.

De har laget gode strategi- og handlingsplaner og skal hente inn dette avfallet og finne en forsvarlig måte å anvende det på, hvor både matavfallets energi- og næringsinnhold skal gjenvinnes.

I Møre og Romsdal er det bare skapt ett forbrenningsanlegg som gjenvinner energi, men brenner opp de organiske næringsstoffene i matavfallet, og bare et par små bioanlegg for henholdsvis husdyrgjødsel og settefiskslam som foreløpig ikke er i stand til å gjenvinne energi og næringsinnhold i kommersiell skala.

For å få i gang lokal logistikk i større omfang, må vi godta at matavfallet transporteres til andre deler av landet, eller til utlandet, inntil vi feier for egen dør og setter opp anlegg for dette formålet her i vårt eget distrikt.

Da skapes også ny industri og nye lokale arbeidsplasser som ledd i den grønne sirkulære økonomien som nå skapes i andre deler av landet og i utlandet.

I dagens regjeringsforhandlinger vurderes det å endre Næringsdepartementet til et «grønt skifte»-departement og det norske oljefondet skal ut av industri som henter og bruker fossilt råstoff og skal satse på fornybarhetsnæringene.

Vi står overfor en ny tid. Noen bruker terminologien «en ny industriell revolusjon» hvor det gjelder å komme med. Alt som kan innhentes av avfall skal resirkuleres.

I våtorganisk avfall er der store mengder som kan gjenvinnes og fagmiljøene i Norge er samstemte om at dette avfallet utnyttes optimalt i slike bioanlegg. Fosfor er et eksempel på en essensiell ressurs som kan utvinnes fossilt, men hvor gruvene nå tømmes.

Biogassproduksjon er svært godt behandlet og beskrevet i Avfall Norges rapport nr. 11/2017 om «Bærekraft og klimagassreduksjoner for norskprodusert biogass». Temaet er omfattende og er her vitenskapelig behandlet.

Vi anbefaler den tvilende å lese mer om dette i den og i andre nye tilgjengelige rapporter.

Biogass Møre as arbeider med å etablere et biogass- og biogjødsel-produksjonsanlegg på en sentral lokalitet i Møre og Romsdal, som kan bli mal for flere produksjonsanlegg i regionen.

Det fokuseres primært på avfall fra marin- og landbrukssektorene, men også på matavfall som blir tilgjengelig i fylket. Her ligger også et potensial til ny grønn nedstrøms-produksjon, som for eksempel helårs klimanøytral produksjon av grønnsaker i tilkoblede veksthus.

Andre organiske avfall som kloakkslam og slakteriavfall, kan også prosesseres på tilsvarende måte. Biogasspotensialet er stort nok til at f.eks. alle busser i Møre og Romsdal kan gå på biogass og videre at langtransportbiler kan få lokale fyllingsstasjoner.

Ved å ta inn husdyrgjødsel, kan landbrukssektorens klimagassutslipp reduseres kraftig. Importert kunstgjødsel kan erstattes 100 % med lokal bio-gjødsel, dersom matavfall og marint slam utnyttes i anleggene.

For å få dette til, vil det være behov for kapital.

I andre deler av landet har de løst kapitalbehovet ved at kommunene har stilt opp med nødvendig egenkapital for biogassanlegg for kloakk og matavfall.

Statlige organer er også velvillige til å gi vesentlig finansiell støtte til delfinansiering, for å kunne øke produksjon og bruk av biogass. Utviklingen i markedet er nå blitt slik at dette også kan gjøres lønnsomt.

Biogass Møre AS har planer klar til å etablere slike anlegg og inviterer både offentlige instanser og private interessenter til å ta kontakt for nærmere dialog. Det vil være en fordel for regionen om også lokale aktører blir med i den videre styringen av utviklingen.

Det er på høg tid å ta ansvar og komme i gang også i Møre og Romsdal.

Kanskje kan våre tipptippoldebarn nyte plettfri natur når de er på vei til Høgkubben, mens de setter akseptable fotavtrykk på stien.

Kanskje kan de også skimte et smil der oppe over skyene?