I en kronikk i ei rekke aviser den 4. og 5. august gir fiskeriminister Elisabeth Aspaker og EU-statsråd Vidar Helgesen et presist og godt bilde både av norsk sjømatnærings sterke posisjon i EU og de utfordringer vi samtidig møter der. Siden den gang har Russland stengt grensene for import av sjømat fra Norge. Det viser hvor viktig det er å ha god nok tilgang til vårt største og mest stabile marked EU.

Over de siste 10 årene har vi gradvis mistet vår frie markedsadgang til mer enn 100 millioner europeiske konsumenter gjennom EUs utvidelser til Sentral- og Øst-Europa. I den samme perioden har det vært en sterk produksjonsvekst i norsk sjømatnæring. I første rekke innenfor havbruk, men også godt forvaltede fiskebestander har gitt betydelig vekst for enkelte arter. Vi har derfor kunne notere oss en nærmest kontinuerlig eksportvekst siden 1990. Men rapporter om månedlige eksportøkninger sier i realiteten lite om hvordan det kunne ha vært, om hvilke bedrifter som forsvinner fra år til år og hvordan strukturen i næringen endres.

Et nasjonalt anliggende

Det er derfor gledelig at dagens regjering både viser forståelse for næringens utfordringer og vilje til å gå inn i problemets kjerne. Som de to statsrådene skriver i sitt innlegg, er 70 prosent av vår eksport til EU tollbelagt. Når vi samtidig vet at dette markedet avtar 60 prosent av produksjonen fra Norges nest største eksportnæring, er det grunn til bekymring. Problemstillingene som nå reises av regjeringen er derfor både et viktig nasjonalt anliggende og et fiskeripolitisk problem.

Aspaker og Helgesen slår fast at EU trenger norsk fisk, og at det «er et paradoks at EU ikke åpner markedet for import av norsk fisk ved å fjerne de nåværende handelsbarrierene». EU utvides med stadig flere land, presset på egne ressurser er stort og underdekningen av sjømat er økende. Behovet for å dekke dette gjennom import blir altså stadig større. Denne utviklingen gjenspeiles nå i de nyere handelsavtalene EU har inngått, der EU har gitt fri eller tilnærmet fri markedsadgang for sjømat. Dette gjelder avtaler med store sjømatnasjoner som Canada, Chile og Sør-Korea. I de pågående TTIP-forhandlingene mellom EU og USA vil USA høyst sannsynlig oppnå det samme.

Utgått på dato

FHL har gjennom sitt medlemskap i EUs fiskeindustriorganisasjon AIPCE god kontakt med EUs fiskeindustri i ulike medlemsland. Fiskeindustrien og importørleddet i EU ønsker i all hovedsak å bygge ned handelshindringene for sjømat til EU. Men det er også sterke proteksjonistiske krefter i EUs sjømatnæring. Vår 20 år lange laksekonflikt med EU illustrerer dette godt. EU må også, på samme måte som Norge, gjøre avveininger mellom ulike næringer og næringsinteresser.

Det er sprekt av dagens regjering å karakterisere EUs handelshindre for gammeldagse, og at de derfor burde ha vært fjernet for lenge siden. EU viser som nevnt vilje til å lette importen av sjømat. Dette skjer innenfor rammen av handelsforhandlinger. Det må konkret forhandlingsvilje til også fra norsk side for å sikre at norsk sjømatnæring får ta del i den oppmykingen i importregimet som nå finner sted i EU. EU-markedet vil være norsk sjømatnærings hovedmarked i all overskuelig framtid. Dette behovet forsterkes nå av den usikkerheten vi opplever i andre viktige markeder, som Russland, Ukraina og Kina. Vi kan framover oppleve å bli enda mer avhengige av EU.

Tid for handling

Tiden er overmoden for at Norge nå raskt gjør de investeringer som må til for å få på plass en fullverdig markedsadgang for norsk sjømat til EU. Dette vil kreve konkrete initiativ, tiltak og prioriteringer fra regjeringen. Fine ord om «arbeid for bedret markedsadgang for norsk sjømat» må erstattes med en reell vilje til å sikre sjømatnasjonen Norge anstendige handelsbetingelser til sitt reelle hjemmemarked.

Dette vil kreve en handelspolitisk dreining fra norsk side. Har vi endelig fått en regjering som er moden for å ta dette skrittet?