tungtvannskrigen bygget på to misforståelser. Den ene var at man kunne lage en lage en atombombe ved å blande uran og tungtvann. Det kunne tyskerne i så fall få til ganske fort. Den andre var at det kanskje ikke trengtes mer tungtvann enn det Vemork kunne levere i løpet av få måneder. Slike forestillinger skapte et panikkdrevet hastverk som viste seg forbausende resistent mot signaler om at den tyske atomtrusselen i alle fall var temmelig langsiktig, og at den til og med etter hvert opphørte. Den fremstående britiske fysiker og etterretningsmann R.V. Jones har attestert at superspionen Paul Rosbaud sendte rapporter fra Berlin som «...hjalp oss til å innse at forsøkene i Tyskland på å utløse atomenergi aldri kom lenger enn til forsøksstadiet…». Hvorfor ble ikke kursen justert i samsvar med dette? Ekstremt hemmelighold var en viktig grunn til det.

Bombeoppskrift

I mars 1941 fastslo den britiske «MAUD-rapporten» at en kjernefysisk eksplosjon umulig kunne finne sted i en blanding av tungtvann og naturlig uran. Rapporten gikk inn for atombomber basert på høyanriket Uran-235. Tungtvann hadde intet med en slik uranbombe å gjøre. Derimot kunne man få til en selvgående uranreaktor dersom man hadde minst 5 tonn tungtvann til å bremse ned nøytronene. I en slik atomreaktor blir Uran-238 omgjort til Plutonium-239. Pu-239 kunne erstatte U-235 i en atombombe. Nå hadde ikke England nok ledig elektrisk kraft til å lage 5 tonn tungtvann. Plutoniumveien til atombomben ble derfor ikke anbefalt. MAUD-komiteen glemte pussig nok å drøfte dette sett fra tysk side. Tyskland hadde jo sikret seg økende leveranser av tungtvann fra Norsk Hydro på Vemork

Spør fagfolkene!

Dersom beslutningstakere på høyt politisk og militært nivå hadde tatt seg bryet med å rådspørre britiske kjernefysikere, kunne tungtvannskrigen blitt både smartere og mindre kostbar. Fysikerne visste at det ville ta flere år for tyskerne å fremstille en plutoniumbombe selv om de fikk tungtvann fra Norge. Det hadde altså ikke stor hast med mottiltak. Det kunne til og med være en fordel å la tyskerne få tungtvann inntil videre, for å unngå at de tar i bruk grafitt i stedet, eller satser på anriking av uran. Dermed ville tyskerne gjøre seg helt avhengige av leveransene fra Vemork, og det ville få desto større effekt å slå hardt til mot tungtvannsfabrikken senere.

Smart sabotasje

Allerede i januar 1942 foreslo Tronstad å «forgifte» tungtvannet med noe som var uten lukt, farge og smak, men som ville gjøre det ubrukelig for tyskerne. Spørsmålet gikk videre til Hans v. Halban og Lew Kowarski. Disse to hadde forsket på det norske tungtvannet, først i Paris og senere i Cambridge. De foreslo å tilsette litt kadmiumsalt til det høyanrikede tungtvannet, nok til at det ville absorbere for mange av nøytronene, men så lite at tyske fysikere ikke med en gang ville oppdage at noe var galt. Dette trikset var kjent fra før: Den franske utsending Jacques Allier hadde instruks i mars 1940 om å tilsette kadmium til Hydros beholdning av tungtvann dersom det skulle sendes til Tyskland. Brevet fra Kowarski er datert 27. januar 1942. Det er ingen tegn til at Tronstad fikk lese brevet. Dette briljante forslag om å benytte reaktorgiften kadmium ble ignorert til fordel for kretser som bedre kunne like bruk av bombefly og andre våpen.

I telegram 10/8-43 foreslår Tronstad å tilsette litt amerikansk olje eller medisintran til elektrolysetankene under hydrogenfabrikken. Selv et halvt år etter den imponerende tungtvannssabotasjen hadde man altså latt være å informere Tronstad om at det som skulle til, bare var noen dråper kadmiumsalt i det høyanrikede tungtvannet. Ikke særlig intelligent hemmelighold!

Flere forspilte sjanser

Vemork-ingeniøren Kjell Nielsen skriver like etter krigen: «…således hadde jeg rikelig anledning til å åpne bunnventilene i elektrolysetankene og tømme tungtvann av forskjellig konsentrasjon ned i kloakken. Det ble ikke gjort …. Jeg har ingen forklaring. Det var stupid». Kjell Nielsen var for øvrig mannen som fikk Knut Haukelid med på å advare London mot aksjonen mot dampferjen «Hydro». Tyskerne kunne neppe utvinne høykonsentrert tungtvann fra den lavanrikede restluten som lasten for det meste besto av. Hadde man søkt råd hos britiske kjernefysikere, ville nok Kjell Nielsens innvendinger fått atskillig støtte. Nielsen ble ignorert og ferja senket 20. februar 1944. Fjorten norske og fire tyskere druknet.

Selvbebreidelser i ettertid

Den senere verdensspeiderleder, oberst J.S. Wilson (1888-1969), var øverste sjef for mye av motstandskampen i Norge i kraft av sin stilling i Special Operations Executive, S.O.E. Etter krigen lar Wilson det skinne igjennom at det var hasardiøst grensende til det uforsvarlige å lande glidefly med kommandosoldater på Hardangervidda 19. november 1942. «Det var på det rene at operasjonen var eksepsjonelt farlig … værforholdene sensommeren og høsten 1942 var ekstremt dårlige». Attpåtil var mannskapene uerfarne siden dette var krigens første glideroperasjon. Begge glideflyene og det ene trekkflyet havarerte på grunn av ising og dårlig sikt. 41 briter falt. Det eneste man oppnådde var å varsle tyskerne om at vaktholdet på Vemork måtte forsterkes. Hvorfor ble så denne første krigsaksjonen mot Vemork presset igjennom nærmest mot bedre vitende? Mer om det i neste kronikk.