Civita har regnet seg fram til at Stortinget etter valget vil være sammensatt av flere politiske broilere, ha færre over 60 og et utdanningsnivå skyhøyt over resten av befolkningen. Dermed har debatten om hvorvidt Stortinget er representativt blusset opp igjen.

Spesielt mye oppmerksomhet får folk uten annen arbeidslivserfaring enn politikk, de såkalte broilerne. Noen uttrykker bekymring på generelt grunnlag, og partiene oppfordres til å sikre bredere representasjon. Med andre ord: alt er som før. Utviklingen overrasker meg ikke, det som overrasker meg er debattens fullstendige mangel på analyser, årsakssammenhenger og forslag til endring.

Utdatert tankesett

La meg begynne med å si at jeg tror vi får et godt og kompetent storting. Fylt opp av folk som engasjerer seg i samfunnet og vil bidra til at det utvikles i positiv retning. Er det da et problem at det blir smalere sammensatt?

Det er åpenbart en klar egenverdi at folk fra alle deler av befolkningen engasjerer seg i politikk og stiller til valg. Det tilfører demokratiet vårt flere perspektiv, mer kunnskap og øker legitimiteten. Derfor er dette en relevant og viktig debatt. I Norge har vi tradisjonelt løst disse utfordringene med kvotering. Valgsystemet sikrer geografisk fordeling.

Partiene sikrer, stort sett, kvinner og ungdom. Derfor er det kanskje ikke rart de fleste peker på mer regler, mer kvotering og partienes ansvar når det skal gjøres plass til nye grupper. Jeg mener dette er et tenkesett som både er utdatert og som bidrar til å forsterke eksisterende utfordringer.

Profesjonalisering

Nær sagt alle deler av samfunnet vårt profesjonaliseres og spesialiseres. Det stadig mindre rom for generell kunnskap, livets skole og sunt bondevett. Dette gjenspeiles i stillingsannonsene. I mitt eget departement er jeg sannsynligvis kun kvalifisert til stillingen som statsråd.

Uten å gå inn på fordeler og ulemper ved dette er det mulig å slå fast at denne utviklingen selvsagt også gjør seg gjeldende innenfor politikken. Politisk virksomhet på toppnivå har blitt et yrke med knallharde sjangerkrav for å lykkes. Og jo lengre man har arbeidet med det, jo større er selvsagt sjansen for å lykkes.

Dette er en generell utvikling det er vanskelig å gjøre noe med, men i Norge forsterkes dette av at det politiske systemet i praksis blir stadig mer lukket og selvrekrutterende.

Folket er degradert

Norge er det eneste landet i Europa der folk ikke bestemmer hvem det er som skal representere dem på Stortinget. Vi har gitt partiene monopol på å bestemme hvilke personer som skal komme inn, folket er degradert til å bestemme hvilket parti som skal få deres stemme. For noen tiår siden, da partiene i større grad enn i dag var folkebevegelser med mange medlemmer, var det lettere å forsvare et slikt monopol. I dag er det min påstand at det i de fleste parti i praksis er noen ganske få mennesker som bestemmer hvordan stortingslistene skal settes opp, og dermed hvordan Stortinget blir.

Dette monopolet har en lang rekke uheldige konsekvenser. En av dem er et politisk system som blir rekruttert på et stadig snevrere grunnlag. Stadig færre medlemmer kombinert med at politikk og organisasjonsarbeidet i stadig større grad profesjonaliseres, gjør at det er færre kandidater som engasjerer seg og færre som blir vurdert.

Og de som blir nominert er innsidere – folk partiene er fortrolige med. At vi da ender opp med en forholdsvis homogen gruppe folkevalgte burde ikke overraske noen.

Velger person

Vi skal ikke langt for å finne en helt annen virkelighet. Til Finland. Der stemmes det på person, og så får man vedkommendes parti på kjøpet. Som i Norge er det partiene som nominerer, men det er velgerne som fritt bestemmer hvem som skal komme inn blant de nominerte.

Dette skaper en helt annen politisk virkelighet enn den vi finner i Norge. Og for å ta de viktigste:

1. Større engasjement. Både fordi det reelt sett er flere muligheter, men også fordi systemet legger opp til åpen konkurranse.

2. Flere muligheter. Står man først på lista, har man like stor sjanse som alle andre.

3. Åpen konkurranse. Fordi slaget ikke står om støtte fra en håndfull mennesker i eget parti, men om oppslutning i valg.

Dessuten: Lojaliteten til egen valgkrets styrkes. Det er selvsagt fordi det ikke holder med støtte fra partiets nominasjonsmøte, du skal velges av de som bor i fylket. Dette gjenspeiles også i partidemokratiet: Det finske Senterpartiets nye leder er fersk i politikken og har bakgrunn som vellykket forretningsmann.

Representativitet

Andre spilleregler fører dermed til et annet og åpnere system. Tilsvarende ordninger har vi i nesten alle andre demokratier. Fra England er vi kjent med at hvert enkelt parlamentsmedlem er hjemme i egen valgkrets en dag i uken for å være tilgjengelig for egne velgere. Sikkert ikke fordi det er så veldig artig bestandig, men rett og slett fordi det kreves om du skal bli valgt.

Hva så med representativiteten? I Finland er dette 100 prosent overlatt til velgerne. Finland fikk kvinnelig stemmerett før Norge, og kvinneandelen i den finske Riksdagen er høyere enn i det norske Stortinget. Det er ingen grunn til å undervurdere den kollektive fornuft.

Jeg tror Norge trenger en reform for å åpne opp demokratiet vårt. Invitere bredere, gjøre det lettere å engasjere seg og oppgradere betydningen til den enkelte velger. I Finland kunne ikke Civita spådd hvordan parlamentet ble sammensatt, de måtte pent vente på velgernes dom. Arbeidet med å gjøre folkestyret dypere, bredere og bedre er et evighetsprosjekt som må tilpasses tida og tilhøva.