Mandag starter klimatoppmøtet i Paris, og det skal vare i fjorten dager. Det mest ambisiøse klimatoppmøtet hittil, i København i 2010, endte i en gedigen skuffelse. Det har ikke manglet på ambisjoner foran disse klimatoppmøtene, men realismen har vært så som så. I Kyoto fikk en til en juridisk forpliktende avtale, og andre del av denne gjelder fram til 2020. 35 land var med, inkludert Norge, og kuttene de 35 landene har forpliktet seg til å gjennomføre, omfatter rundt 12 prosent av verdens utslipp. Altfor lite, med andre ord.

På Paris-møtet vil det nok bli undertegnet en avtale der de fleste land i verden for første gang forplikter seg til å bidra for å redusere utslippene av klimagasser. Det er et betydelig framskritt, men sannsynligheten for at utslippsreduksjonene blir folkerettslig bindende, er lik null. Det har stormaktene allerede signalisert. Miljøvernminister Tine Sundtoft sier da også at en avtale i Paris kommer til å bli mindre ambisiøs og forpliktende enn det Norge ønsker. For Norges vedkommende har Stortinget vedtatt at vi skal kutte klimagassutslippene med minst 40 prosent innen 2030, i forhold til 1990-nivået. Dette målet har Norge meldt inn til FN. Norge samarbeider med EU, og en ikke ubetydelig del av kuttene kan gjennomføres i form av kvotehandel med EU.

Lenge var det et mål å kutte klimagassutslippene så mye at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke skulle øke mer enn to grader. Det målet er nok forlatt. Nå snakkes det om et mål i 2100 om at maksimumstemperaturen da ikke skal overstige 2,7 grader av det som var nivået på slutten av 1800-tallet. Å forplikte seg 85 år fram i tid er vanskelig. Paris-toppmøtet arbeider også med et mål om 70 prosent reduksjon i klimagassutslippene innen 2050, og da målt opp mot nivået i 2010. Et annet mål er null netto utslipp i 2100.

De fleste eksperter tror at en avtale i Paris ikke vil inneholde tallfestede mål så langt fram i tid. Det som er oppløftende er at tilgangen på fornybar energi øker i stort tempo, og at kostnadene synker dramatisk. Likevel vil nok oljen forbli den viktigste energikilden kanskje helt fram til 2040, men det er å håpe at den intense forskningen som pågår kan framskaffe konkurransedyktige alternativer og en bedre og mer effektiv renseteknologi.