I forbindelse med den plutselige veksten i antall asylsøkere til Norge, kommer det stadig flere eksempler på aktører som gjør økonomiske kupp på å opprette og drive asylmottak. Nå kommer restriksjonene.

Flere større investorer har de siste årene bygd seg opp formuer på denne drifta. Dette har vært kjent lenge. Når nye mottak nå må opprettes i ekspressfart, øker imidlertid presset i markedet, og gir rom for nye aktører som ser en mulighet til å tjene raske penger.

De siste dagene har vi sett eksempler på at private har leid bygningsmasse fra det offentlige, og leid lokalene ut videre med stor gevinst. Noen bruker betegnelser som asylprofitører og asylbaroner på disse aktørene, og foreslår tiltak som skal begrense muligheten til gevinst.

Flere av eksemplene som har kommet fram i det siste, forteller om en dårlig forvaltning av det offentliges penger. Sjøl om det til en viss grad er forståelig at tempoet i opprettelsen av nye asylmottak kan få det til å bli hett i toppen for enhver, må det være lov å forlange bedre kontroll.

Når drift av asylmottak ser ut som en våt gullgraverdrøm og ikke et humanitært tiltak, er det nødvendig med tiltak. Både av hensyn til folks tillit til norsk asylpolitikk og av hensyn til forsvarlig forvaltning av offentlige midler, må staten ta tilbake styringen. Ap-leder Jonas Gahr Støre mener at vi må vurdere å forby utbytte for driverne av asylmottak, slik det i dag er for drivere av private skoler. SV har fremmet et forslag i Stortinget som tilsvarende skal stoppe profitører.

Slike forslag bør sjølsagt utredes og vurderes, men samtidig er det viktig å holde hodet kaldt. Det vil neppe være noen god løsning å ta fra private aktører muligheten til å tjene penger, og samtidig forvente at vi klarer å møte behovet for nye mottaksplasser.

Private aktører driver i dag de fleste mottakene, og private vil være nødvendige også i framtida. Mange av dem påtar seg også en stor risiko når de inngår kontrakter med tre måneders oppsigelsesfrist.

Risiko må ha motpost i en gevinstmulighet. Målet må være å få kontroll på pengebruken uten å sparke private ut av bransjen. Langsiktighet og nøkternhet er viktig, men vi kan ikke innføre forbud mot å tjene penger.