Da kommunalminister Jan Tore Sanner (H) la fram regionmeldingen i går, er det ett budskap som er mer tydelig enn noe annet. Tallet 10. Han ønsker å dele landet inn i ti nye regioner, og har støtte fra KrF og Venstre.

Løpet for Møre og Romsdal er slett ikke kjørt. Det er ikke tid for å legge seg på rygg å gi opp. Til det er dette for alvorlig. Maktpolitisk vil folk på Nordvestlandet uansett tape på å bli innlemmet i en større region.

Sanner hevder at regionreformen vil føre til maktspredning, og gi en ny balanse mellom Oslo-området og andre regioner. Det har han rett i, men det er de folkerike sentrene i de nye regionene som vil hente gevinstene – ikke utkanter som Nordfjord eller fogderiene i Møre og Romsdal.

Klarer ikke Møre og Romsdal å fortsette som egen region, eventuelt med mindre grensejusteringer, vil vi uansett bli en slik utkant. Det er Trondheims- og Bergens-området som vil komme styrket ut. Samlingen av makt som over flere tiår har skjedd der, blir forsterket.

Vi må slå ring om vår sjølstendighet, aller helst sammen med kommunene i Nordfjord. Om landet blir delt inn i rundt 12 regioner, bør vi ha både kraft nok og styrke nok til å klare både til å stå på egne bein og få tilført nye oppgaver fra staten.

Om staten vil slette Møre og Romsdal fra kartet med tvang, er det ingen naturlov som sier at kommunene som i dag hører til i fylket, skal følge tyngdekraften i statens organisasjonskart, og søke nordover.

Blir dette utfallet av reformen, må en splitting av fylket utredes, med tanke på at i det minste Sunnmøre kan bli en del av en vestlandsregion.

Sunnmøringen har aldri vært og vil aldri bli trønder.