En kunnskapskløft i befolkningen og mellom folk flest og de folkevalgte truer dette.

Forskere som har sett på nordmenns medievaner på oppdrag fra regjeringens Mediemangfoldsutvalg, har gjort funn som kan gi grunn til bekymring. En stor gruppe av befolkningen følger så lite med i nyhetsbildet at det kan gå ut over deres demokratiske deltakelse.

Forskerne kaller denne gruppen for «nyhetsunnvikere». De utgjør rundt 10 prosent av befolkningen. Det er særlig i den yngre del av befolkningen vi finner disse. De bruker lite tid på harde nyheter om viktige samfunnsforhold, og de går lite i dybden.

Ytringsfrihet og fri informasjonsutveksling er grunnlaget for den opplyste meningsdannelsen og fundamentet for den demokratiske deltakelsen. I Norge har den frie nyhetsformidlingen gode kår, og heldigvis er et flertall i befolkningen nyhetssøkende.

Vi har heller aldri hatt så god tilgang på nyheter som i dag. Digitaliseringen har gitt lettere tilgang fra flere kilder, og terskelen er senket for både den som vil delta i formidling av nyheter og debatt og for konsumentene.

Likevel står mange ved et dekket bord uten å forsyne seg – i alle fall ikke av «harde nyheter». Om dette er et livsfasefenomen, kan vi leve med det. Om det er en ny generasjons medievaner som slår inn, er det stor grunn til uro. Nyhetsunnvikerne befinner seg i en demokratisk faresone, mener forskerne.

Ingen kan tvinge noen til å bli opplyste borgere, og vi må akseptere at noen er godt fornøyd med å la være å skaffe seg kunnskapen som må til for å kikke makthaverne i kortene. Vi bør likevel ikke akseptere en utvikling der denne gruppen vokser.

Historien har nok av eksempler på at kunnskapskløften mellom de styrende og folket blir stor. Vi skal verken langt tilbake i tid eller langt fra egne kyster for å se hva det kan føre til. Dette kan både gi rom for maktmisbruk fra en styrende elite og bane vei for populistiske demagoger som splitter samfunnet.

Sjøl om vi står langt fra en slik situasjon i Norge i dag, bør vi se faresignalene før det er for seint. I demokratiets navn må vi derfor gjøre det vi kan for å hindre at polariseringen i nyhetskonsumet tiltar. Her må flere krefter trekke sammen. Skolen har en viktig rolle i å lære barn og unge å bli aktive og kritiske mediebrukere, og myndighetene må gi rammevilkår som sikrer et sunt og mangfoldig mediemarked.

Men de redigerte mediene har sjøl et stort ansvar for å ivareta og utvikle sin samfunnsrolle i et nytt medielandskap. I en tid da konkurransen er hard, omstillingskravene er tøffe og inntektene svikter, er det en fare for at den lettvinte og overfladiske nyhetsformidlingen vinner fram på bekostning av saker som er mer krevende å få fram. Blir det resultatet svikter mediene både seg sjøl, befolkningen og demokratiet.