Det er knapt nok støvkorn på verdens klimaregnskap, men for Venstre og litt også for KrF handler det om prestisje. De vil ikke tape ansikt overfor sine velgere ved inngangen til et valgår.

For Fremskrittspartiet handler det om det samme. Ingen av dem ønsker en regjeringskrise som kan bli resultatet hvis ikke statsbudsjettet får flertall i Stortinget framunder jul.

Heller ikke Ap ønsker regjeringskrise nå.

For dagens to regjeringspartier og de to støttepartiene, KrF og Venstre, er det dessuten et faktum at hvis Erna Solberg må gå, så er både Venstres og KrFs råd til Kongen at det er Erna som bør danne regjering på nytt, men i så fall vil det mest sannsynlig bli en ren mindretallsregjering av Høyre.

Alle de fire partiene bak dagens flertallsregjering vil tape på det.

Nå er forhandlingene løftet opp på ledernivå i de fire partiene, og regjeringen har lagt på bordet en pakke på flere ekstra milliarder kroner i ulike miljøtiltak.

Kanskje blir det nok til at det kan gi målbare utslippskutt i klimagasser, som vel er det ultimatumet Venstre har kommet med. Ultimatum er en uting i budsjettforhandlinger, og det gjelder både for Venstres ultimatum og for regjeringen sitt om ikke å endre på den såkalte drivstoffpakken.

Sentios novembermåling i Dagens Næringsliv i går viser at både Venstre, Høyre og Frp taper oppslutning. Venstre er til og med under sperregrensa, og kunne ved et valg i dag ha risikert å falle ut av Stortinget.

Fremskrittspartiet får en oppslutning på 10,4 prosent, det svakeste resultatet siden mars i fjor.

Budsjettkrangel er aldri populært blant velgerne, og ved et valg i dag ville Ap og Sp aleine hatt rent flertall.

De fire partiene som støtter dagens regjering har undertegnet en samarbeidsavtale som forutsetter budsjettforlik. Denne avtalen forplikter, og det kan tenkes at KrF og de to regjeringspartiene kan bli enige i en miljøpakke, selv om Venstre takker nei.

Med KrF på laget har regjeringen flertall for budsjettet, men en slik løsning er ikke god for samarbeidsklimaet mellom de fire partiene framfor et viktig valgår.

Det handler om å være løsningsorientert framfor det å ri kjepphester.

Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp gjennom Parisavtalen, og det vil måtte føre til at vi også må kutte betydelig i utslippene fra transportsektoren, men over tid vil teknologien komme oss til hjelp i form av både biodrivstoff, batteridrift og biler som går på hydrogen.

Venstre ønsker å presse fram en slik overgang i raskere tempo gjennom å gjøre det mye dyrere å bruke den bilparken som i dag i all hovedsak bruker bensin og diesel.

Fremskrittspartiet har på sin side nærmest programfestet å være bilistenes beste venn.

Det vitner om manglende fantasi og en stor porsjon stahet når det i dette nokså store mulighetsrommet ikke er mulig å finne en løsning som gjør at ingen av partene taper ansikt.

Eller er det kanskje ønsket om å påføre den andre part et nederlag og et tapt ansikt som er det viktigste motivet?