Ifølge en meningsmåling som Klassekampen publiserte i går, er det et klart flertall mot reformen. Bare drøyt hver tredje velger er positiv til å la sitt eget fylke bli slått sammen med andre. Og målt ut fra vedtak i fylkestingene landet rundt, står det ikke stort bedre til der heller. Intensjonsavtalene har blitt skutt ned en etter en i løpet av desember.

Om kommunal- og regionalminister Jan Tore Sanner (H) kommer til Stortinget med lista over frivillige sammenslåinger, får den greit plass på en post-it-lapp. Basert på denne lista kommer reformen til å ende med et like kraftig mageplask som da Arbeiderpartiet forsøkte for et tiår siden.

Da Sanner la fram sitt mål for regionreformen i fjor vår, var planen å redusere dagens 19 fylker til «om lag» 10 regioner med folkevalgt styring. Rett før jul gikk fristen for å gjennomføre den såkalte «nabopraten» ut.

Sjøl om praten hadde gått livlig både her og der, viste avstemningene en heller lunken holdning til et nytt regionkart. Lufta ser ut til å ha gått ut av ballongen for visjonene om gigantregionene Vestlandet og Viken, begge med et folketall på over en million.

Bare seks fylkesting har så langt sagt ja til ekteskap med naboen. Sogn og Fjordane og Hordaland har sagt ja til hverandre. Det samme har Agder-fylkene og fylkene i Trøndelag – sistnevnte uavhengig av reformen. Så langt er altså bare dagens fylker redusert med tre. Og sjøl om det er varsla nye og forsinka naboprater både i øst og nord, skal man ha gode ører om man hører lyden av bryllupsklokker.

Til tross for at reformen ser både blodfattig og bleik ut, er det ennå altfor tidlig å avskrive den. Den har fortsatt puls. Regjering og Stortinget må imidlertid gå til medisinen for å få den til å bli livskraftig igjen.

Enten må den kobles til en hjertestarter fulladet med nye statlige oppgaver, eller så må det omfattende tvangsbruk til. Vedtak skal fattes før sommeren, og nye oppgaveoverføringer vil neppe komme på bordet. Da gjenstår bare tvang som middel.

Terskelen for å bruke tvang i regionreformen er betydelig lavere enn i kommunereformen. Risikoen også. Folk flest omfavner fylkeskommunen langt mindre inderlig enn kommunen. Det er bare i fylker som Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Finnmark og Sogn og Fjordane fylkeskommunen står sterkt hos velgerne. Likegyldighet er langt vanligere.

Når så Ap og Høyre kan ri samme hest og har KrF og Venstre som væpnere, blir heller ikke risikoen avgjørende, sjøl om vi er gått inn i et valgår. Velgerne vil helt sikkert belønne reformmotstander Senterpartiet, men for Arbeiderpartiet kan det fort bli viktigere å få denne saka avgjort før de eventuelt igjen skal dele bord med Trygve Slagsvold Vedum. Aps egen regionreform havarerte nettopp fordi de hadde Senterpartiet som en meget bestemt bordkavaler.