Nyheten om at det settes av åtte milliarder til Møreaksen i NTP, bringer den dessverre ikke mye nærmere. Her lukter det mer valgkamp enn asfalt.

Fra nå av kan nemlig de lokale stortingskandidatene slå i bordet i valgboda med disse milliardene. To av de åtte er til og med lagt til første seksårsperiode av Nasjonal transportplan. Normalt blir det sett som rimelig sikre penger.

Men hva skal Statens vegvesen gjøre med to milliarder når prosjektet ikke er fullfinansiert? Kan de starte byggingen mot slutten av perioden og håpe på at det løser seg? Sjølsagt ikke. Byggingen kan ikke starte før pengene er på bok. Ikke bare pengene til Møreaksen men også til bypakken i Molde.

En litt forenklet sammenligning kanskje, men det er vel få som starter bygging av et hus uten at de veit at de har penger nok til å gjøre det beboelig. Sjølsagt kan man legge litt mindre i kjøkkeninnredningen, men tak og vegger må man i alle fall ha på plass – og man må sikre god framdrift i bygginga.

Slik er det med Møreaksen også. Statsminister Erna Solberg og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen har også sagt at kostnaden på fjordkryssingene må ned, men akkurat når det gjelder kryssinga av Romsdalsfjorden ser det ikke ut til å være mye å hente på å senke standarden.

Tunnelen må uansett ha to løp, og bruene må planlegges og bygges ut med fire felt. Dette er kjent teknologi og kjent kostnad. Det er mulig med en trinnvis utbygging med lavere standard på tilførselsvegene, men det monner ikke nok.

La det være sagt: Det er langt bedre med åtte milliarder enn ingen milliarder i NTP, slik det er for Hafast. Dette gir en plattform å jobbe videre på. Det gir et svakt håp om at de manglende milliardene kan kiles inn når NTP skal rulleres, men de kommer ikke av seg sjøl.

Først og fremst sikrer dette de borgerlige partiene bedre kort på hånda i den kommende valgkampen. Så bidrar det kanskje til å sementere beslutningen om trasévalg. Langt på veg parkerer dette Romsdalsaksen. Men fjordkryssinga er ikke i boks. Det gjenstår mye hard jobb.